Reparasjon av låvetaket på Slåtto

Forsterkningsplankene er på plass. Foto: Henning Bergersen.

Etter å ha sett den gamle låven på Slåtto forfalle i flere år, var det viktig for oss å sette inn krisetiltak umiddelbart etter å ha kjøpt plassen. Låven på Slåtto er en fantastisk lafta tømmerbygning i Hallingtradisjon, ikke ulik den gamle tømmerlåven som tidligere lå i vårt eget tun. Den ble revet i 1928 i forbindelse med bygging av nytt fjøs.

Låven på Slåtto er bygget i 1843 og ble flytta fra sin opprinnelige plassering på Liahaugen og ned på Slåtto omkring 1860.

Denne uka har vi derfor jobba med å tette taket på låven, så skaden på resten av bygget ikke blir større enn den allerede er. På sikt må nok hele taket tas ned og legges på nytt, men heldigvis ser det ut som kun en bunnstokk og et par stokker i veggen like under taket må byttes ut. Dette må imidlertid undersøkes nærmere av fagfolk.

Det var kronglete å komme til på taket, så vi måtte kutte et par granbusker før vi kom inntil med traktoren. Taket er delvis råttent og temmelig høyt over bakken, så det var helt uaktuelt å klatre opp uten å forsikre seg mot å falle igjennom. Vi la derfor nye planker over de gamle takplankene, slik at vi kunne bruke stige på taket. Med denne forsterkningen på plass, kom vi opp og fikk lagt på nye plater ganske raskt. Nå er låven tett og står trygt en vinter til.

Det er kjekt med traktor når man skal opp på gamle tak.
Foto: Henning Bergersen.

Fiks ferdig og klar for både regn, sol og snø. Foto: Henning Bergersen.

Vi har kjøpt Slåtto

Slåtto i april 2014. Foto: Henning Bergersen.

30. april 2014 ble en merkedag i Liens historie. For første gang siden 1862 er gården nemlig tilbakeført til sin opprinnelig størrelse. Vi har kjøpt tilbake plassen Slåtto, som fra denne datoen igjen er lagt under gården.

Slåtto er idag en ganske sliten eiendom på 14,2 mål, bestående av et tun med fem bygninger, noe dyrka mark, en del beitemark og litt skog. Tunet består av våningshus, (Ca. 1950), Stabbur (1910) og Låve/fjøs (1843) På eiendommen står også restene av et vedskjul og tuftene etter ei smie. Opprinnelig lå denne plassen på haugen rett ovenfor Lien og bar naturlig nok navnet Liahaugen. Da tunet og beitet ovenfor ble fradelt resten av eiendommen i 2004, kjøpte svigerfar hele eiendommen, bortsett fra selve tunet.

Lien, med Slåtto til venstre under høyspenten. Bildet er fra 1968.

Hedvig med Slåtto i bakgrunnen en vinterdag i 1985.
Huset var den gang hvitt.

Historie
I 1843 kjøpte Tor Torson fra Nordre Kastet haugen av Henrik Endreson Lien og satte opp stue, låve og stabbur der. I 1861 solgte han Liahaugen videre til Syver Olson Ellingbråten fra Garnås i Nes. Året etter kjøpte Syver også eiendommen Slåtto av Halvor i Lien. Slåtto er jordene og beitene mellom Lien og nabogården Hjallen. Slåtto hadde ligget under Lien helt siden gården kom til rett etter 1700, men i Halvors tid ble Lien delt opp og solgt stykkevis. Da Hedvigs oldefar Ole Olson Lien kjøpte gården i 1872 var det bare en brøkdel igjen av den opprinnelige eiendommen.

Syvers sønn, Tore Liahaugen overtok Liahaugen i 1909 og den var da større enn det Lien var. Tore flyttet alle bygningene fra sin opprinnelige plassering på Liahaugen og ned på Slåtto. Han bygde nytt stabbur (som står fortsatt) og flyttet den gamle låven og fjøset (bygget i 1843) og Hallingstua (bygget i 1843, men solgt i 1951). Huset som står på Slåtto idag er bygget en gang etter 1936 av Knut Libråten. Han kjøpte Slåtto/Liahaugen av Tore Liahaugens enke i 1936. Knuts sønn Svein overtok i 1950.

Etter at Svein døde i 1984 har Slåtto vært eid av diverse slektninger, før siste eier kjøpte plassen i 2007. Siden 1984 har Slåtto mer eller mindre forfalt.

Hva som nå skjer på Slåtto kommer vi tilbake til i senere innlegg, men låven skal restaureres og tas i bruk. Det samme vil skje med stabburet. Våningshuset er i såpass dårlig forfatning at det trolig må rulles ned og settes opp igjen, men dette ligger litt frem i tid. Planen er å bruke tømmerstua til overnatting for besøkende familie og venner. Deler av jordet skal dyrkes opp, og skogen skal hogges og omgjøres til beite.

Oversiktsbilde av tunet på Slåtto. Foto: Henning Bergersen.

Tømmerlåven er fra 1843. Foto: Henning Bergersen.

Baksiden av låven og fjøset. Foto: Henning Bergersen.

Stabburet på Slåtto er fra ca. 1910. Foto: Henning Bergersen.

Tiden som har gått siden sist

Hedvig og Viljar på tur. Foto: Henning Bergersen.

Det har gått en stund siden forrige innlegg i denne bloggen, noe som delvis skyldes høyt arbeidspress, men også det faktum at vi har fått en ny verdensborger på gården og da flyr tiden jammen fort. Viljar Henningson Lien ble født på Ringerike sykehus, 21. desember 2012 og er allerede snart tre måneder gammel. Det er stor stas i heimen!

Tidlig i februar gikk jeg ut i permisjon fra min kommunale jobb og har dermed tilbrakt nesten all tid hjemme på gården. Hedvig har sakte, men sikkert kommet inn i melkestellet igjen, men bruker fortsatt mye tid på amming og annet forefallende barnerelatert arbeid. Vi kommer snarlig til å poste et eget innlegg om hvordan det har gått med kyr og melkeproduksjon i vinter - og da fortrinnsvis kyras melkeproduksjon.

Julefeiringen i 2012 ble noe amputert på grunn av fødsel, derfor lagde vi
oss julemiddag i februar i stedet. Foto: Henning Bergersen.

Det er trivelig med elg på gården og i vinter har vi hatt flere faste gjester.
Her har vi en som "bryter seg inn" i beitet, fotografert fra vinduet på
kontoret mitt. Foto: Henning Bergersen.

Hønene slapp vi ut 27. februar og det er faktisk to dager tidligere enn i 2012.
Her representert ved høna Priscilla og hanen Eilert.
Foto: Henning Bergersen.

Vi besøker Kjerringtorget og Bjørnsenhuset i Nesbyen

Kafe Bjørnsen i sine glansdager. Maleri etter et fotografi fra 1930.

Siste helga i august hvert år arrangeres Kjerringtorget i Nesbyen. Da fylles sentrum av en mengde salgsboder hvor kvinner fra hele landet selger egenproduserte varer. Her finner man klær, lokalprodusert mat, godteri, kunst i ulike former og en masse annet nyttig (og unyttig). Kjerringtorget startet i 1994, da sju kvinner på Nesbyen fikk ideen og ville lage et torg hvor kvinner kunne selge egenproduserte varer. I dag er Kjerringtorget et av landets største markeder med flere tusen besøkende.

Etter å ha trasket rundt i Gamle Nes en stund og kikket på de gamle bygningen og alt mulig annet rart, tok vi turen innom Bjørnsonhuset i Lakkegata, hvor Hans-Jørgen Hedels hadde åpen kafe i anledning Kjerringtorget. Kafeen startet i 2011 og er foreløpig kun åpen ved spesielle anledninger, noe vi som bor i nærheten synes er svært beklagelig. Flottere atmosfære og triveligere stemning finner man nemlig ikke andre steder i Hallingdal. Kafe har det imidlertid vært i dette vakre, historiske huset også tidligere og historien om det kan du lese HER! Bjørnsonhuset rommer også et kunstgalleri, hvor man blant annet kan se malerier av Hans Gude, som tilbrakte mye tid i Nesbyen på midten av 1800-tallet. Hans far var sorenskriver i Nes fra 1842 til 1852. Bygningen er et fantastisk restaureringsprosjekt til etterfølgelse og eier Hans-Jørgen har nedlagt et formidabelt arbeid siden han kjøpte bygningen i 2005. En tur innom gamlebyen i Nes og Bjørnsonhuset er rett og slett ett "must" for folk som besøker Hallingdal.

Hedvig prøvesmaker Granskuddsirup fra Eventyrdalen. Vi kjøpte.
Foto Henning Bergersen.

Det var mye folk i Nesbyen under Kjerringtorget. Foto: Henning Bergersen.

Dette er ikke lapskaus, men "småmat", en lokal matrett fra Hallingdal.
Foto: Henning Bergersen.

Her kan man kjøpe mye rart.
Foto: Henning Bergersen.

Trivelig stemning i Gamle Nes. Foto: Henning Bergersen.

Bjørnsenhuset i Nesbyen. Galleri og kafe med unik historisk atmosfære.
Foto: Henning Bergersen.

Ekstremt gode kaker har de også. Foto: Henning Bergersen.

Hedvig nyter en Cappucino på Kafe Bjørnsen.
 Foto: Henning Bergersen.

Fin stemning og bra med folk. Foto: Henning Bergersen.

I andre etasje i Bjørnsonhuset var det det salg av tepper.
Foto: Henning Bergersen.

Hesjing i Lien

Hedvig i gang med hesjing. Legg merke til sulua i midten av bildet.
Foto: Henning Bergersen.

Sommerens vær ser ikke ut til å bli stort bedre i år enn i fjor sommer og det skaper stadig problemer for oss bønder. Av praktiske grunner må vi derfor ta i bruk gamlemåten for å få tørket gras som ikke skal i siloen. Svigerfar kom forleden tilbake fra stølen med et traktorlass flott, men veldig vått gras. I går satte vi derfor opp en liten hesje i tunet, for å få tørket dette. Med det våte været vi har for tiden er hesjing faktisk den eneste dugelige måten å få denne jobben gjort på. Vi er på ingen måte eksperter på gamle hesjeteknikker, men har gjort så godt vi kan. Svigers pleide å hesje på stølene til ut på 1990-tallet, men i Lien har det ikke vært satt opp hesjer siden tidlig på 1980-tallet og derfor er det jo litt ekstra stas. Og dekorativt i tunet er det også.

Lien i 1968. Her ser man hesjer både i midten, til høyre og til venstre i bildet.

Hedvig står på. Foto: Henning Bergersen.

Vi fikk det sånn passelig bra til, tror jeg. Foto: Henning Bergersen.

Hesja vokser seg større. Foto: Henning Bergersen.

Grønt og frodig gras fra stølen. Foto: Henning Bergersen.

Ferdig! Det ble en fin liten hesje, om jeg sjøl skal si det.
Foto Henning Bergersen.

Julefreden har senket seg

Foto: Henning Bergersen.

Kyr, høner og katter har fått mat og huset er vaska. Julekaker er bakt og juleakevitten er prøvesmakt. Og jammen rakk vi ikke å pynte juletreet også. Julekort fikk vi derimot ikke sendt i år heller, så derfor kan vi like gjerne ønske alle venner og bekjente, samt lesere av bloggen vår en riktig god jul! Og så kan julefreden senke seg over Lien.

Hedvig pynter juletre. Foto: Henning Bergersen.

Juletremannen vår fra Salzburg.
Foto: Henning Bergersen.

God jul! Foto: Henning Berg

Juletuntreet er på plass

Vårt aller første juletuntre. Foto: Henning Bergersen.

Vi har fått oss juletre i tunet! Trolig det aller første juletuntreet i gårdens snart trehundre år lange historie. Kanskje er det ikke verdens vakreste juletre, men det funker glimrende til å skape litt julestemning mellom bygningene på gården. Når sant skal sies så er det rett og slett toppen av ei gran som svigerfar felte for noen dager tilbake. Og nå kommer den altså til nytte.

Det har blitt julestemning på gården. Foto: Henning Bergersen.

Lys i (nesten) alle glas. Foto: Henning Bergersen.

Vårslepp i Lien

På vei ut i gutua. Foto: Henning Bergersen.

En av målsetningene vi hadde da vi overtok som melkebønder i januar, var at kyra våre skal få tilbringe mer tid ute på beite. I teorien kan Norsk rødt fe (NRF) gå ute nesten hele året, men dette er av naturlige årsaker ikke vanlig i Norge og særlig ikke på gårder som ligger i kalde områder med bratt terreng. Hos oss går både kalvene (6 stk) og kvigene (5 stk) løst i binge inne og har temmelig god plass, men melkekyra står fortsatt på bås gjennom hele vinteren. Det er i utgangspunktet ikke optimalt og selv om vi steller for de etter alle forskrifter og etter beste evne (4 ganger i døgnet), sier det seg sjøl at det å stå på bås i så lang tid ikke er optimalt. Som de fleste andre dyr, trives kyr best når de kan gå fritt omkring.

Her nytes vårsola. Foto: Henning Bergersen.

Det vanlige her i Lien har vært å slippe dyra ut i slutten av mai og la de gå ute til slutten av oktober. Det er lengre beitetid enn hva som er vanlig for melkekyr, men betyr allikevel 7 måneder på bås, som etter vår mening er altfor lenge. Målsettingen dette første året er derfor å redusere innetiden med minst en måned på våren og en måned på høsten. I tillegg vurderer vi luftegård vinterstid, slik at dyra kan få seg en runde ute et par ganger i uka også gjennom vinterhalvåret. Dette medfører selvfølgelig en del praktiske problemer på en gård som ligger i bratt terreng, særlig med tanke på snø og is, men vi jobber med saken. Selv om været denne påsken har vært bra og telen har gått, er det fortsatt lite gress i beitet, så dyra må fores med rundball ute. En annen utfordring er at store deler av beitet fortsatt er ganske vått og derfor må vi gjerde ut parseller, slik at de kan gå på noe mindre områder om gangen og dermed spare beitet noe. På denne måten får gresset gro i fred og vi unngår for mye nedtråkking.

Stanging er gøy etter en vinter på bås. Foto Henning Bergersen.

Lørdag 23. april slapp vi altså hele bølingen ut for første gang i år; 10 kyr, 5 kviger og 6 kalver fikk løpe fritt omkring i sola og det var veldig populært. Etter mange måneder på bås og i binge, ble det mye leking, stanging og hopping. Det var en lykkelig, men støl gjeng som returnerte til fjøset for å melkes noen timer senere.