 |
Amund og Margit Lien foran den gamle Hallingstua, kort tid etter
at de overtok Lien. Fotografiet er trolig fra omkring 1910. |
Jeg har ikke klart å oppdrive det eksakte året Lien først ble rydda, men da gården Hoftun ble delt i 1670 var Lien nevnt som en utslått brukt sammen med det som seinere kom til å bli gården Engjo (derav navnet Engene). På denne tiden og i hundreåret som fulgte, var det stor nyrydding av mindre plasser i Hallingdal. Husmannsvesenet var under utvikling og folk som tidligere hadde vært løsarbeidere uten jord, ble husmenn under de store gårdene. Lien var ingen husmannsplass, men et bygselbruk hvor bonden leide jorda. Frem til 1764 var Lien bygselbruk under gården Søndre Hoftun. Etter dette har Lien vært egen gård.
Første bruker i Lien var (1)
Ola Ivarson Hoftun (1679 - 1739). Han giftet seg med Gjartru
Andersdatter i 1703 og bosatte seg trolig i Lien omtrent på denne tiden. Han var da ca. 25 år. Hvor han kom fra, vet man ikke. Man vet imidlertid at Ola var bygningsmann i Lien og at stabburet som fortsatt står på gården er satt opp av ham kort tid etter 1700. Han bygde også den gamle tømmerlåven/stallen som ble revet i 1933, hallingstua som ble revet i 1976 og tømmerskålen som ble revet på 1990-tallet. Ola døde i 1739, 60 år gammel. Sønnen (2)
Syver Olson Lien (1721 – 1764) overtok som bruker i 1739 og drev frem
til sin død i 1764. Om Syver vet man lite.
Da Syver døde kom gården over på en annen familie. (3)
Henrik Endreson Krusedokken (1741-1802) kjøpte gården av eieren Ola Steingrimson, som nå var bosatt på Grimsgard i Nes. Med på kjøpet fulgte Fekjastølen. Fra året 1764 var Lien altså egen gård og ikke lenger bygselbruk under Søndre Hoftun.
Henrik var første selveiende bonde i Lien og drev gården fram til sin død i 1802. I 1798, mens Henrik ennå levde, ble slåtten Jallen (som fortsatt tilhørte søndre Hoftun, men som ble drevet av Lien) delt. Halvparten fikk navnet Slåtto og tilfalt Lien, mens den andre halvparten fikk navnet Jallen. Her ble det satt opp en husmannsplass og folk flyttet inn. Jallen skulle fra 1895 bli bosted for den kjente storviltjegeren Elling Jallen (1851 - 1944), som etter sigende skal ha vært inspirasjonskilde til hovedpersonen "Gaupa" i
Mikkjel Fønhus roman
"Trollelgen" fra 1921.
Ved farens død i 1802 overtok sønnen (4)
Endre Henrikson Lien (1771 - 1815). Endre var gift med Guri Halvorsdatter (1771-1844) fra Nes. Da de overtok Lien i 1802 var det 3 småfe og 8 storfe på gården. Endre var en aktiv bonde og ryddet mye ny jord til gården. Han ble stevnet for retten i 1808 fordi
han ønnet noen utslåtter inne ved Bjønsandli og hadde satt opp ei forlaue der inne. Saken
endte i forlik, men Endre forpliktet seg til å holde seg unna Bjønsandlie i fremtiden. Endre ville imidlertid gjerne beholde sine nyryddinger og i 1812 kjøpte han både Bjønsandli og Røggestølen. Endre døde i 1815.
I 1818 giftet kona Guri seg på nytt med (5)
Nils Tolleivson (1781 –
1864) fra Rust. De fortsatte å drive Lien sammen. I
1841 overtok imidlertid stesønnen (6)
Henrik Endreson Lien
(f. 1804) og drev gården frem til 1845 da han og kona reiste til Wisconsin i USA. Broren (7)
Halvor Endreson Lien (1810 – 1884)
overtok som bonde i Lien i 1845. Dette året bosatte det seg også folk på slåtten Tørrisdokken, som ligger like nedenfor Lien. Kort tid etter ble det også ryddet plass i Trælup, som ligger like ovenfor Lien. Der bodde det folk til 1895, da stua i Trælup ble flyttet bort på plassen Liahaugen. Der bodde "Trælupgutten" til han døde i 1911. På Liahaugen hadde det vært husmannsplass siden 1840, men bygningene ble i 1860-årene flyttet ned på Slåtto, da folket der kjøpte denne av Halvor i Lien. Halvor var den som skulle komme til å sørge for at Lien
havnet i Hedvigs slekt, men først skulle han spille bort mesteparten av gården på kortspill.
 |
Tuftene etter plassen Trælup i skogen ovenfor lien. Her bodde det folk i
perioden 1850 - 1895. Foto: Henning Bergersen. |
Det hele startet med at han i 1849 makeskifta bort utslåtten på Bjønsandli og Røggestølen (som faren hadde jobbet så hardt for) mot plassene
Søndre og nordre Rensla. Dette er to plasser som fortsatt ligger oppe i skogen på Nes-siden av kommunegrensen. Rensla-plassene solgte han videre kort tid etter for å dekke gjeld. I 1862 solgte
han også Slåtto og i 1866 solgte han Tørrisdokkmyra og stølene på Bjøndsanlie
og Nystølen. Lien ble mindre og mindre. På tross av dette hadde han fortsatt gjeld og flere auksjoner
ble holdt i Lien i 1860-årene. Både dyr, møbler, gjenstander og redskaper gikk under hammeren. I 1872 endte han opp med å selge det som var igjen av gården
til Hedvigs tipp-oldefarar Ola Olson fra Hagen.
HEDVIGS SLEKT:
 |
| Hallingstua, stabburet og hagen i 1910. |
(8)
Ola Olson Lien (1829-1896) var gift med
Mari Olsdatter Lagmannsdokken
(1839-1921) og var opprinnelig odelsgutt til storgården Hagen i Gol. Hagen er en av de største gårdene i Gol og ligger like ved det som i dag er Gol camping. I en kort periode eide Ola også den berømte
stavkirka i Gol. Dette var før kirka ble kjøpt av
Fortidsminneforeningen og flyttet til Bygdøy. Det sies at Ola Olson Lien var "veikhelsa" og at den yngre broren (som også het Ola) fikk kjøpt odelsretten av Ola og at det var disse pengene han deretter kjøpte den lille gården Lien for i 1872. Han var da 43 år gammel. Slik jeg tolker historien er det temmelig tydelig at Ola ble rundlurt av broren sin. Ola drev imidlertid Lien godt og bygde opp en ny bestand av dyr. I 1875 hadde de 5 kyr, 1 kalv, 14 sauer og 5 geiter på gården. Ola fikk også laget nye skap og møbler som hører til på en Hallingdals-gård. Ola døde i 1896, 67 år gammel. Hans kone Mari levde til 1921 og ble 72 år gammel.
Et par år etter at Ola var død kjørte Tore Liahaugen fra nabogården tømmer i
Vassfaret og losjerte på plassen
Olsonheimen. Der fortalte han sønnen på stedet at det på nabogården hjemme i Gol bodde ei pen og gifteferdig jente. Unggutten i Olsonheimen ble dermed med til Gol. Jenta på nabogården var Margit Lien, datter av Ola Olson Lien og Hedvigs oldemor. Det sies at Amund i den første tiden han var i Lien, bodde på stabburet. Amund danset halling og var vissnok også litt av en sjarmør. Margit og Amund giftet seg i 1899.
 |
Amund og Margit i 1926. Bak Amund står sønnen Martin og bak Margit,
sønnen Olav. De to på flankene er trolig kamerater av sønnene. |
Hedvigs oldefar (9)
Amund Halgrimson Lien (1875 – 1972) var en fargerik person og det finnes utallige historier om ham. Blant annet syklet han utfor Svenkerudbrua og havnet i elva, og overlevde. Hans svigerfar Ola hadde vært død i
3 år da han kom til gården og giftet seg med Margit, men det var ikke før i 1907 at de formelt overtok som bønder i
Lien. Margit hadde datteren Birgit fra tidligere, men sammen fikk de seks barn. Amund var positiv til nye tanker om landbruket og gjorde flere endringer i Lien,
blant annet startet han med produksjon og salg av epler. Tidlig på 1900-tallet ble
det plantet epletrær på store deler av det nedre jordet og fortsatt har vi fem av disse gamle epletrærne. Amund satte også opp en smie på gården og den ble flittig brukt. Han laget blant annet sleder, dørbeslag og reparerte redskap. I 1925 solgte Amund parsellen Fjellheim nede ved Hallingdalselva til ungdomslaget med samme navn. Laget bygget
et ungdomshus som fortsatt står på stedet, men som i dag er en privateid hytte.
 |
Påsken 1927: Torsten Kulander, Olaf Lien (Hedvigs bestefar) og broren
Martin Lien fotografert i tunet. Gamlelåven sees i bakgrunnen |
 |
| Olav Lien (1907 - 2002) under bygging av ny låve i 1933. |
Sammen med sønnene bygget Amund i 1933 nytt fjøs/låve på gården og denne bygningen er i all hovedsak den samme som står i dag. Tømmeret fra det gamle fjøset ble brukt til reisverk i det nye. I 1940 ble det også bygget nytt hovedhus på gården, men det var sønnene som
sto for mesteparten av dette arbeidet. Huset, som vi nå bor i, var opprinnelig i reisverk med trepanel, men ble utvidet på slutten av 1960-tallet og (dessverre) kledd med hvite eternittplater.
Under krigen fikk Lien mye besøk av slektninger fra mer sentrale strøk. I Lien var man tilnærmet sjølberget på mat og dette nøt slektninger godt av. Her hadde man gris, egg, melk, poteter, kålrot og kalv. Og man kunne fiske i elva og i tjern, eller jakte småvilt i skogene omkring gården.
 |
Det var mange som deltok i slåtten i Lien under krigen.
Dette er trolig fra våren 1944. |
I 1944 overtok sønnen (10)
Olav Lien (1907 - 2002) og kona Birgit (1916 - 2000) gården. Olav var en skogens mann og egentlig ikke så opptatt av gårdsdrift. Han trivdes bedre med villmarksliv, jakt og fiske, og ikke minst med tømmerhogst. I tillegg til kyr og sauer hadde Olav to dølahester på gården. Disse ble brukt flittig både i slåtten og i skauen. Birgit hadde poteter og drev med høns til langt utpå 1980-tallet. Hedvigs oldemor Margit døde i 1948, men Amund fortsatte å bo i den gamle hallingstua frem til sin død i 1972, 97 år gammel. Da han døde var den gamle stua i så dårlig forfatning at den ble revet i 1976. Fra 1960-tallet var det svigerfar som jobbet mest på
gården. Han og svigermor giftet seg i 1967, men bodde i Velta i Gol frem til
det nye huset i Lien sto ferdig i 1977.
 |
| Hesten, Olav og datteren Margit en vinterdag på slutten av 1940-tallet. |
I 1950 kjøpte Olav plassen Klemma, som i en kort periode på
slutten av 1800-tallet hadde vært husmannsplass under Lien. Stedet var
for lengst forlatt og bygningene flyttet. På 1950-tallet flyttet Olav
også en gammel laftet hestestall til gården og innredet den som smie.
Den gamle smia i reisverk ble revet og brukt som fyringsved. På midten
av 1950-tallet ble høyspenten til Oslo anlagt over eiendommen, uten at de berørte
fikk særlig kompensasjon for dette. En ny skogsbilvei ble også anlagt
oppover i skogen under kraftlinja.
 |
Lien i 1950. På motsatt side av elva kan man se at høyspentrasseen er
hugget, men selve linja er ennå ikke kommet på plass. Foto: Hallgrim Lien. |
 |
| Griseslakt tidlig på 1960-tallet. |
 |
Amund Lien kontrollerer slåtten. Bildet er trolig tatt i 1966.
Amund var da 91 år. |
Lien ble overdratt til svigerfar (11)
Engebret Amund Lien (f. 1943) i 1976 og selv om han og svigermor bygde nytt hus og bosatte seg på gården allerede i 1977, overtok de ikke den daglige driften før i 1983. Birgit Lien døde i 2000 og Olav Lien døde i 2002, 95 år gammel.
 |
Flyfoto av Lien sommeren 1968. Hallingstua, skålen og eplehagen står
fortsatt. Den nye veien er ennå ikke anlagt og det bor fortsatt folk på Slåtto. |
 |
Kuslepp i 1970. Kyra er NRF med innslag av telemarkskyr. Sommeren 2011
startet vi maling av låven og gjenninnfører nå de hvite vinduskarmene,
som har vært brune siden 1984. |
 |
Olav Lien i sitt rette element.
Ved bålet inne på skauen en gang på 1970-tallet |
 |
Det nye huset sto ferdig i 1977. Arkitekten lot seg inspirere av
gamlestua, som ble revet året før. Det nye huset er riktignok litt større,
men plassert på akkurat samme sted. |
Svigerfar og svigermor har gjennom sin tid som bønder utviklet gården til å bli en moderne mjølkeproduserende enhet. Svigerfar bygde ny vei opp til gården i 1983, slik at mjølkebilen lettere kunne kjøre opp vinterstid. I 1984 ominnredet og pusset de opp fjøset og året etter bygget de helt ny silobygning. Det ble også bygget nytt mjølkerom og forsentral, samt støpt ny møkkakjeller. Denne totale ombygningen av fjøset medførte at de kunne øke antallet kyr på bås til 14 og effektivisere mjølkedriften til det nivået det er i dag. De satte også også opp nytt vedskjul og garasje på 1990-tallet. Dessuten har de kjøpt tilbake store deler av det arealet som gården mistet i 1860-årene. I 1980 kjøpte de til to støler på Søråsen og i 2004 kjøpte de endelig tilbake naboeiendommen Liahaugen og deler av Slåtto (alt bortsett fra selve tunet med bygningene, som var blitt fradelt tidligere). Det eneste som nå mangler er tunet på Slåtto og Tørrisdokkmyra. Svigerfar har også nedlagt ufattelig mye arbeid i nydyrking og utbedring av jorder og beiter. Lien har aldri hatt så mye beite og så mange jorder som gården har i dag.
Engebret og Tove drev Lien i 28 år frem til (12) Hedvig og jeg overtok
1. januar 2011.
