Slått

Rundballpakking på Holt. Foto: Henning Bergersen.

8. juli var det tid for slått på Grangard og 22. juli var det slått på stølene våre. På grunn av den seine våren og den tørre sommeren er nok mengden gras mindre og næringsinnholdet noe dårligere enn i fjor. Til gjengjeld er foret mye tørrere og dermed enklere å bruke til vinteren. Vi har imidlertid ensilert mye riktigere i år enn vi gjorde i fjor. Slåtten gikk raskt og greit unna i strålende vær. Her er noen bilder fra årets førsteslått på Grangard og stølene.

Rundballpakking på Grangard. Foto: Henning Bergersen.

Pakking er gøy. Foto: Henning Bergersen.

En fersk og herlig rundball. Foto: Henning Bergersen.

Ferdig på Grangard. Foto: Henning Bergersen.

Det jobbes på Holt. Foto: Henning Bergersen.

Dagen ble avsluttet på Grangardvollen. Foto: Henning Bergersen.

Årets første kalver

Årets første småtasser på plass i fjøset. Foto: Henning Bergersen.

I går ble årets to første kalver født, en dag tidligere enn i 2012. Sara var første ku ut i 2013 og leverte tvillinger - en brun kyrkalv og en svart oksekalv. Kalvene kom flere dager for tidlig, så det var helt tilfeldig at jeg ble oppmerksom på hva som foregikk. Jeg jobbet med et gjerde da jeg hørte voldsom rauting oppe i beitet. Jeg tok turen oppover og fant den ene kalven liggende alene øverst i beitet, omgitt av hele kyrflokken. Litt bortenfor i skogen sto Sara og rautet med den andre kalven. Det var tydelig at hun hadde forlatt den første kalven da den andre ble født.

I mangel av en ATV eller liknende må vi i slike situasjoner ty til rå muskelkraft, så jeg bar kalvene gjennom mesteparten av det sølete beitet frem til der skogsbilveien starter og trillebåra er framkommelig. Når den ene kalven var på plass i fjøset, var det opp igjen i beitet og hente Sara og den andre kalven. Etter en strabasiøs ferd fikk vi fraktet alle tre ned til fjøset, hvor alle tre fikk ferskt for og tørt høy til å ligge på. Om noen dager skal de to nykomlingene flyttes ut i kalvehyttene.

Eilert ble middag

Eilert var en flott hane. Foto: Henning Bergersen.

Våren 2012 klekket vi for første gang ut egne kyllinger i hønsehuset vårt. Vi fikk fire kyllinger og tre av de ble fine høner, mens den fjerde viste seg å være hane. Fra før hadde vi de to hanene Elvis (2) og Kokos (3). Sistnevnte har siden starten vært sjefen i flokken og er en særdeles flink hane. Han og medhane Elvis har dessuten hele tiden hatt et helt greit forhold. Yngstemann Elvis har underordnet seg og ser ut til å trives med det. De to har aldri vært i slåsskamp, annet enn at Kokos jager Elvis litt rundt hvis han parer seg med hønene hans. Ellers utfyller de hverandre godt. Elvis holder fortet inne i hønsehuset og Kokos patruljerer hønsegården. Dukker det opp farer utendørs, sørger imidlertid Kokos for å få alle hønene inn i hønsehuset på rekordtid. Men i fjor dukket altså Eilert opp. Han var sønn av Elvis og det var ikke vanskelig å se. Elvis er halvt chabo og halvt silke, mens sønnen Eilert hadde trolig en ganske stor høne til mor. Han var derfor mye større enn både Elvis og Kokos. Eilert har imidlertid fungert greit som tredjehane frem til nå i sommer. Han hadde da vokst seg stor og bestemte seg plutselig for å overta rollen som sjef i flokken. Det endte med flere heftige slåsskamper mellom ham og Kokos i hønsegården. Eilert var mye større enn Kokos og da Kokos til slutt ga opp, overtok Eilert raskt rollen som sjef. Kokos satt tilbake med såret stolthet og flere sår i hanekammen. Det var et trist syn å se Kokos i denne tilstanden. Vi bestemte oss derfor for å sette en stopper for bråket, da vi ønsket at Kokos skulle fortsette som leder i hønsegården. En jobb han har gjort utmerket. Dessuten var Eilert altfor stor og tung for mange av de små hønene våre. Trolig var det Eilert som var skyld i at Ane Dahl Torp knakk vingen og måtte avlives i fjor. For to dager siden bestemte vi oss derfor for å slakte Eilert.

Hedvig tok slaktejobben og i går lå Eilert på middagsbordet. Etterpå var Kokos igjen den stolte og glade lederen i hønsegården. Jeg tror aldri jeg har sett en gladere og mer lettet hane.

Noen vil kanskje synes dette er makabert, men Eilert har hatt et bedre liv enn de fleste haner. Hanekyllinger i norsk produksjon er "overflødige" og ender etter kort tid livet i en kvern hvor de blir malt opp levende. Eilert derimot har fått gå fritt i hønsegården og i hønsehuset og levd et fritt haneliv helt frem til sin siste dag. Vi foretrekker å spise egenproduserte egg og kjøtt fra høner som har hatt det fritt og godt hos oss, fremfor overforede fugler som har levd et begredelig liv i "hønsefabrikkene".

Da Eilert tok over som "sjefshane" ble Kokos sittende i et hjørne av
hønsegården. Kokos er herren i hvitt til høyre i bildet.
Foto: Henning Bergersen.

Hedvig vasker og renser Eilert etter slakt. Sånn er livet på landet.
Foto: Henning Bergersen.

Slåtto terrasse: Nygammelt minibeite

Kveldsstemning i beitet på Slåtto terrasse. Utsikten er det ingenting å si på.
Foto: Henning Bergersen.

Denne sommeren har vi hele ni åringer, mot vanlig fem. Dette er selvfølgelig et luksusproblem, for alle er jo potensielt fantastiske melkekyr. Vanligvis går åringene fra Lien på sommerbeite på Grangard, som er gården til svigerfar. Det var også den opprinnelige planen i år, helt til vi kikket nærmere på beitet der oppe. Beitet på Grangard var dårlig allerede i fjor, men i år var det bånn i bøtta. For å ta det i bruk måtte vi dessuten satt opp nytt gjerde med strøm og det hadde vært en kjempejobb. På toppen av det hele ligger Grangard flere kilometer unna, noe som gjør foring med rundball slitsomt. Alt i alt kokte det ned til at vi i sommer valgte å la åringene gå hjemme på gården for første gang på mange år.

Det føles både tryggere og enklere å ha de minste på gården, men det skaper også nye utfordringer. På grunn av den seine våren er beitene dårlige, så dyra må delvis fores med rundball. Heldigvis har vi mye rundball igjen fra i fjor og vi kan ikke la åringene spise opp maten for kyra. De unge har måttet følge etter kyra og beite på de stedene som kyra er ferdige med. Dette tærer hardt på beitene våre og selv om vi rullerer mellom fire forskjellige, har vi nå ni ekstra dyr som skal ha mat. Løsningen ble å ta i bruk et gammelt beite, som har ligget brakk i mange år.

I slutten av mai startet jeg arbeidet med å rydde det nygamle beitet, som ligger rett under høyspenten og som var igjengrodd av busk og kratt. Jeg tok fatt med ryddesaga og etter en ukes tid var strømgjerdet kommet på plass. Det nygamle beitet var tidligere en del av beitet brennåkern, men er nå adskilt av veien og vedplassen til svigerfar. På grunn av den flotte beliggenheten har vi valgt å gi det navnet Slåtto terrasse, etter plassen Slåtto som ligger tett opptil. Selve tunet på Slåtto er ikke lenger en del av Lien, men vi eier jorden på alle kanter. Det øvre gjerdet i beitet følger grensen mot Slåtto.

Da jeg startet  ryddejobben var Slåtto terrasse et skikkelig villniss og hadde
ligget brakk i mange år. Foto: Henning Bergersen.

I år vil Slåtto terrasse kun fungere som en mellomstasjon for åringene, hvor de utelukkende blir foret på rundball. Det lille gresset som var i beitet var oppspist på få dager. Til neste år skal vi imidlertid pusse beitet og så til med timotei, så det blir bedre. Slåtto terrasse er dessuten et svært lite beite, så det risikerer å bli veldig opptråkket. Til gjengjeld er det tørt og fint der. Ikke bare er det praktisk, men det er også verdifullt å ta i bruk tidligere beiter og holde kulturlandskapet i hevd. Snart fortsetter vi dette arbeidet med å rydde det gamle beitet på nedre brennåkern, som er langt større.

Åringene har nå gått på Slåtto terrasse siden 26. juni og ser ut til å trives.

Gjerdetrasseen er ryddet og de første gjerdestolpene er kommet på plass.
Slåtto i bakgrunnen. Foto: Henning Bergersen.

Det øvre gjerdet i beitet følger grensen mot Slåtto. Gravemaskinen ble
brukt til å jevne underlaget ned mot foringsplassen.
Foto: Henning Bergersen.

Strømtråden er oppe og for sikkerhets skyld valgte jeg tredobbel tråd.
Foto: Henning Bergersen.

26. juni var åringene på plass i sitt nye beite. Foto: Henning Bergersen.

Etter en ukes tid var beitet godt opptråkka, men åringene ser ut til å trives.
Foto: Henning Bergersen.

God stemning ved rundballhekken. Foto: Henning Bergersen.