søndag 15. desember 2013

Nytt fjøs eller nedleggelse?

Dagens fjøsbygning med julestemning. Foto: Henning Bergersen.
Da vi overtok som mjølkebønder i januar 2011 ga vi oss sjøl tre år på å finne ut om vi virkelig ønsker å drive med mjølkeproduksjon. I januar 2014 har disse tre årene passert og valget står mellom å bygge nytt fjøs eller å legge ned hele mjølkedriften. Slik vi driver i dag er det nemlig uaktuelt for oss å fortsette.

Det er kanskje ikke så lett for andre enn oss mjølkebønder å forstå hvor bundet man blir av denne type produksjon. Og hvor mye fysisk og mental slitasje dette arbeidet medfører. Vi jobber ekstremt mye (6-8 timer pr. dag om vinteren og 10-15 timer pr. dag i sommerhalvåret). Helgefri er det ingenting som heter. Alle dager er like. Når man ikke kan være borte fra dyra mer enn maks noen timer om gangen, fører det dessuten til et meget begrensa sosialt liv, særlig for meg som har familie og venner i Oslo-området. Jeg kan ikke huske sist jeg tok en pils med en kompis og ferie er bare noe vi kan drømme om. Med faste rutiner hver dag og fjøsstell spredd jevnt utover døgnet (blant annet på grunn av manuell foring), blir det minimale muligheter til å gjøre noe som helst annet enn å sove, spise og jobbe. Hver eneste kveld tilbringer jeg i fjøset, noe som fører til at Hedvig og jeg har marginalt med tid sammen. Både Hedvig og jeg har dessuten behov for å drive med annet kreativt (og inntektsbringende) arbeid, men med dagens driftsform er dette ekstremt vanskelig å finne tid til. Alt det tunge fysiske arbeidet medfører dessuten at man blir så sliten når man har fri, at man ikke orker særlig. Vi savner også å kunne delta mer på møter og kurs som kan gi oss faglig input på gårdsdriften, noe vi ikke har mulighet til nå. Vi har flere ganger stilt oss spørsmålet om det er slik vi ønsker å leve og hver gang har svaret vært NEI!

Blir dette bedre med et nytt fjøs tilpasset vår driftsform? Etter å ha snakket med flere bønder som har bygget nytt robotfjøs, er vi ganske sikre på at svaret er JA! Kanskje blir arbeidsmengden like stor, men fleksibiliteten blir større og den fysiske (og mentale) slitasjen blir mindre. Vi har faktisk lyst til å drive med kyr og mjølkeproduksjon, men føler at dagens driftsform og lokaliteter hemmer oss kraftig i å nå våre produksjonsmål og gi oss et godt liv.

Etter at vi overtok har vi gjort flere endringer for å tilpasse driften mer til vår grunntanke. Det har bare til en viss grad fungert. Vårt utgangspunkt er nemlig at vi ikke er fortrolig med at kyr skal stå på bås 6 måneder i året. Det strider mot vår overbevisning om hva som er godt dyrehold. Vår målsettingen har imidlertid vært å øke både produksjonen og dyrevelferden innenfor de rammene vi har, og det har vi klart. Vi startet med en kvote på 70 000 og den er nå økt til over 90 000, med samme antall kyr. Vi har økt beitetiden i sommerhalvåret, gjort forbedringer i fjøset (nye matter, ny kvigebinge, ny ventilasjon etc.) og har jobbet mye for å oppnå god kontroll på foring gjennom vinteren. Vi har satt fokus på kalvestell og sykdomsforebyggende tiltak med kalvehytteprosjektet vårt og vi har satt fokus på riktig ensilering og pakking av rundball. Vi har også testet ut flere nye grastyper med stort hell. Alt dette har ført til at vi har økt mjølkeproduksjonen betraktelig, bedret trivselen for dyra og dermed også gårdens økonomi. Men den har også gitt oss en arbeidsmengde som er langt over det Hedvigs foreldre hadde da de drev. Da de overtok gården i 1983 gjorde de også større endringer enn vi har gjort. De bygde ny vei til gården, ny silobygning, nytt mjølkerom, ny møkkakjeller, samt bygget om og utvidet fjøset innvendig. Kort sagt: De tilpasset det gamle fjøset fra 1933 til sin måte å drive gård på. Vi trenger å gjøre det samme for å maksimalt utnytte vår driftsform.

Forbrettet slik det er i dag. Smalt og til tider skummelt både for kyr
og mennesker. Foto: Henning Bergersen.
Vi opplever hver eneste dag at fjøset fra 1933/1984 ikke er tilpasset hva vi mener er effektiv, dyrevennlig og lønnsom drift. Det blir mye irritasjon og frustrasjon over det vi opplever som dårlige løsninger. Enkelte dager føles alt bare tungt og upraktisk. All forbehandling skjer manuelt i forsentralen og foret kjøres inn med håndgreip på et smalt og trangt forbrett. Det medfører mye "krangling" med dyra når man skal forbi. Vi apetittforer kyra og dette medfører at store mengder rundball må flyttes på hver eneste dag. I tillegg blander vi forskjellige rundballer i forsentralen og dette er tungvint med dagens løsning. Foret som dyra ikke spiser opp, må fraktes tilbake samme vei og måkes ut døra. Dette er ekstremt tidkrevende og tungt. Manuell foring med mjøl er også lite praktisk med et så smalt forbrett. Det blir mye søl og mange blåmerker på bonden. Vi har også en tungvint løsning med lagring av strø, en dårlig løsning for møkkakjelleren under kalvebingene (den er separat fra resten av kjelleren og møkka må dermed pumpes ut manuelt), dårlig brannsikkerhet med trange dører, som også er tidkrevende og kronglete når dyra skal inn og ut av fjøset for mjølking vår og høst.

Hedvigs farfar under bygging av låve og fjøs i 1933.
Foto: Ukjent.


























Vi har dessuten pålegg om utbedring av mjølkerommet innen 2015. Rommet ble bygget i 1984 og trenger nå en kraftig oppussing. Vi trenger også større mjølketank, da vi nå produserer langt mer mjølk enn tidligere. En slik tank er det ikke plass til i dagens mjølkerom, så vi låner en gammel tilleggstank av Tine inntil videre. I tillegg har vi dispensasjon fra krav om smittesluse, egen inngang for mjølkekjører, egen inngang for vetrinær etc. Hvordan finne gode løsninger for dette i et trangt og gammelt fjøs? Inventaret i fjøset vil også snart kreve ytterligere oppussing og utbedringer i årene som kommer. Alt fra rustne bolter til utskiftning av armaturer til lysrør, nye dører, vinduskarmer etc. Skal man investere penger i å stadig flikke på et gammelt fjøs eller skal man bygge nytt? Hva er egentlig dyrest når alt kommer til alt?

Mjølkerommet må pusses opp. Foto: Henning Bergersen.
Det vi ønsker oss er et nytt fjøs, med mjølkerobot og løsninger tilpasset vår måte å drive gården på. Dette vil gi økt produksjon, større fleksibilitet og større trivsel for alle parter, dyra inkludert. Vi vil få muligheten til å tilpasse driften slik at vi kan få maksimalt ut av mjølkeproduksjonen og dermed styrke økonomien. Det fysiske arbeidet vil minke og bli mer fleksibelt, kyra vil få det bedre, da de slipper å stå på bås og dessuten få muligheten til å bevege seg inn og ut som de vil store deler av året. En annen viktig faktor er at brannsikkerheten vil øke betraktelig.

Våren 2013 bestemte vi oss derfor for å starte planleggingsarbeidet mot et slikt nytt fjøs, men med mulighet til å skrinlegge planene dersom forutsetningene endret seg underveis. Vi begynte å skrive timer for å kartlegge hva vi brukte tid på og kom frem til at vi brukte vanvittig mye tid på ting som vi lett kunne eliminere i et nytt fjøs. Vi bestemte oss deretter for å bestille en økonomisk analyse av driften fra Tine og kom ut med svært gode prognoser. Med fortsatt økning i melkeproduksjonen slik vi har hatt siden overtakelsen, kan vi uten problemer håndtere en investering på et nytt fjøs med en økning i besetningen fra dagens 13 (11 pr. desember 2013) til ca. 25 kyr, hvilket igjen medfører en økning av kvote fra 90 000 til ca. 200 000 kilo i året.

I neste innlegg om fjøsplanene skal vi skrive litt om hva slags fjøs vi ønsker oss og litt om møtet vi hadde med en arkitekt her på gården i november 2013.

torsdag 5. desember 2013

Hogst under kraftlinja

Alt buskas i øvre del av beitet er borte. Foto: Henning Bergersen.
Den siste måneden har Statnett ryddet under høyspentlinja som krysser eiendommen vår. Høyspentlinja ble satt opp på 1950-tallet og går hovedsaklig tvers over beitet vårt, på sin vei fra Hol til Oslo. Det som er ryddet er stort sett buskas og mindre trær, men jammen har det blitt åpent og fint. Svigerfar har allerede begynt i det øvre beitet med å fjerne alt som ligger igjen på bakken etter hogsten og dette arbeidet fortsetter til våren. Statnett har også ryddet under høyspenten på nedsiden av gården, der vi planlegger å rydde det gamle beitet til sommeren. Det gjør jobben noe lettere for oss.

Nederst på Haugen. Foto: Henning Bergersen.

Det ble plutselig veldig åpent ved grinda. Foto: Henning Bergersen.

Det blir en heftig ryddejobb til våren. Foto: Henning Bergersen.

mandag 25. november 2013

Alle er inne

Nå er det tomt og stille ved forhekken i beitet. Foto: Henning Bergersen.
I dag henta jeg inn de to siste kvigene fra beitet og med det er en ny rekord satt i Lien. Aldri tidligere har dyra gått ute så seint som 25. november. Kyra tilbrakte i år 6 måneder og 1 dag på beite, mens kvigene har tilbrakt nesten 7 måneder ute.

Jeg har tidligere nevnt problematikken med at vi i år har hatt to kviger for mye. På tross av utallige forsøk, har vi ikke fått solgt disse to og vi har heller ikke funnet noen god alternativ løsning for de gjennom vinteren. De siste dagene har det blitt stadig kaldere og alle bekker i beitet er frosset til, så noe måtte gjøres raskt. I dag måtte vi derfor sende de to kvigene Italia og Krone på slakteriet. De ble hentet inn fra beitet i går og tilbrakte dagen og natta sammen med de andre kvigene i fjøset. Vi håpet i det lengste på å finne en bedre løsning enn slakt, men trøsten må være at de to har hatt et godt liv. Størsteparten av sin tid her på jorden har de tilbrakt ute på beite. De siste to kvigene (som ikke hadde plass i fjøset før slakterbilen hadde vært her) måtte tilbringe natta aleine i beitet og det var ikke så populært. Vi satte imidlertid ut vann til de og mat hadde de nok av i forhekken. Etter at slakterbilen hadde vært her i formiddag, henta jeg inn disse siste to og det var veldig populært å komme inn i varmen til de andre. Nå er alle dyr innendørs, og beitet er stille og tomt. Vinteren kan komme!

De to sist ankomne forsyner seg grovt av rundballen.
Foto: Henning Bergersen.


Alle dyra er nå innendørs for vinteren. Foto: Henning Bergersen.

tirsdag 12. november 2013

Kviger i vinterland

Kvigene får mjøl på "mjølsteinen". Foto: Henning Bergersen.
Både kyr og kalver er nå på plass i fjøset for vinteren. Det samme er de to kvigene Donna og Elvira. De resterende sju kvigene går fortsatt ute i beitet. Det har kommet litt snø, men bekken renner fortsatt åpen, så dyra har nok vann å drikke. De får selvfølgelig også rundball og mjøl hver dag. Temperaturen er bare noen få grader under null, så det er ikke noe problem for kviger med "vinterpels". Vi pleier alltid å ta inn kvigene sammen med kyr og kalver i månedsskiftet oktober/november, men i år har det blitt annerledes. Vi har nemlig fortsatt to kviger mer enn vi har plass til i fjøset og det er et problem.

Donna og Elvira skal, sammen med fem av de andre kvigene, bli mjølkekyr til neste år. Like bra ser det dessverre ikke ut til å gå med to andre kviger. Vi har forsøkt å selge disse siden i sommer, både privat og gjennom Geno. Overskuddet på kviger på landsbasis er tydeligvis så stort at det har vist seg umulig å få solgt våre. Vi har også forsøkt å få de plassert i et annet fjøs gjennom vinteren, men uten å lykkes. Vi har heller ikke mulighet til å la de gå ute gjennom vinteren. Dette er veldig synd, for alle årets ni kviger er potensielt veldig gode melkekyr.

Vi føler nå at vi har prøvd alt og nå ser det ut til at vi rett og slett blir nødt til å sende de to til slakt i neste uke. Å sende kviger til slakt er imidlertid ikke noe vi gjør med lett hjerte. Det er rett og slett helt pyton. Trøsten må være at de har hatt det bra og at de har tilbrakt nesten hele livet sitt fritt ute på beitet.

På tross av litt snø er det fortsatt god stemning i beitet.
Foto: Henning Bergersen.

torsdag 7. november 2013

Kyr og kalver har flyttet inn

To  fine kalver nyter maten. Foto: Henning Bergersen.
Nå er alle kyr og kalver flyttet inn i fjøset for vinteren, sammen med to av kvigene. De andre sju kvigene går fortsatt ute i beitet og fores med rundball. Det har kommet litt snø, men ikke så mye at det er noe stort problem.

Kviga Donna skadet foten sin for en drøy uke siden og har derfor fått være inne i kvigebingen i fjøset for å bli bra. Kviga Elvira (tidligere omtalt her) har gått ute sammen med de andre i hele sommer, men ble hentet inn i dag siden hun ser dårlig og ikke takler snøen like bra som de andre.

Kyra hadde sin siste utedag 2. november. Det betyr at de på tross av seint vårslipp nå har tilbrakt 6 måneder og 1. dag sammenhengende på beite. Den siste måneden har de imidlertid måttet holde seg inn noen få dager på grunn av dårlig vær, men langt mindre enn i fjor. Kalvene ble flyttet inn i to omganger. Den første puljen ble flyttet inn 3. november og resten fulgte etter den påfølgende dagen.

Det var godt å få kalvene inn, selv om forholdene i hyttene har vært enda bedre i år enn det var i 2012. Det har vært tørt og mildt helt frem til helt nylig. Teoretisk sett kunne kalvene sikkert vært ute ennå noen dager, men for vår egen del var det greit å ta de inn før vinterproblematikken starter. Det er godt å slippe trøbbel med med vann og foringsautomater som fryser.

Kalvene koser seg i beitet den siste dagen. Foto: Henning Bergersen.

Kalven til Liv nyter været. Foto: Henning Bergersen.

Så var beitesommeren over for denne gang. Foto: Henning Bergersen.

Oppe i beitet venta også kyra på å få slippe inn. Foto: Henning Bergersen.

Høstsol i beitet. Foto: Henning Bergersen.

Noen slapper bedre av enn andre. Foto: Henning Bergersen.

Inne i fjøset var det varme og mat. Foto: Henning Bergersen.
Kalven Snøball koser seg. Foto: Henning Bergersen.

Kalvene var litt møkkete og langhårede etter oppholdet ute.
Foto: Henning Bergersen.

søndag 27. oktober 2013

Den første snøen

Kvigene koser seg med rundball, sjøl om den første snøen har kommet.
Foto: Henning Bergersen.
I år falt den første snøen i Lien 22. oktober og det var litt tidligere enn i fjor. Heldigvis kom det ikke så mye snø og etter kun to dager var den borte igjen. Men selv små mengder snø gjør ting mer tungvint for både oss og dyra. Det blir glatt, strømgjerdet blir svakere og vanskelig å se for dyra (det er hvitt), vannet i kalvehyttene fryser, bakken blir blaut etc. Da snøen kom måtte vi holde kyra inne noen dager, men nå er de ute på beite igjen på dagtid. Vi har skjønt at det ikke er så mange mjølkebønder som har dyr ute så seint på høsten, men vi pusher det litt fordi vi tror kyra har godt av så mye bevegelse og mosjon som mulig, før de må tilbringe vinteren inne på bås.

Da den første snøen falt 29. oktober i fjor, måtte vi resignere og ta kalvene inn for vinteren. Men da var det ti minusgrader og hadde vært kaldt en god stund før snøen kom. I år er det mildt. Etter noen dager med snø og minusgrader ble det plutselig flere varmegrader, så nå kan forhåpentligvis utesesongen for både kyr, kviger og kalver vare ennå en stund.

Kalvene kan velge om de vil være inne i hyttene eller ute. Supernova var
litt i tvil. Foto: Henning Bergersen.

Den første snøen har falt over det nedre jordet vårt.
Foto: Henning Bergersen.

Kalvene trasket rundt på beitet som om ingenting var hendt.
Foto: Henning Bergersen.

De ni kvigene våre i samlet flokk, i tåke og snø.
Foto: Henning Bergersen.

Vinterstemning i oktober. Foto: Henning Bergersen.

torsdag 17. oktober 2013

Høstsol og trivsel i kalvebeitet

Den nest yngste kalven koser seg i småkalvbingen.
Foto: Henning Bergersen.
I år ble det født 17 kalver i Lien, men kun 13 av disse overlevde. Tre av kalvingene var (utrolig nok) tvillingpar. Tre tvillingfødsler på 13 kyr burde i utgangspunktet være statistisk umulig, men slik ble det altså. To av disse kalvingene endte dessverre forferdelig tragisk. Vi kommer tilbake til dette i ett seinere blogginnlegg. Men det betyr imidlertid at vi i år har 13 friske og glade kalver på gården.

De to første kalvene (tvillinger) ble født 17. juli og den siste ble født 28. september. Dette er større spredning enn vi ønsket oss, men på grunn av vanskelig inseminering høsten 2012, ble det dessverre slik. Takket være det flotte været i høst har imidlertid kalvene kost seg ute hver eneste dag siden de flyttet ut i kalvehyttene 29. juli. De går ut og inn mellom kalvehyttene og ytre/indre beiter som de sjøl vil. Når mørket faller på stenger vi hyttene for natta.

Kalvene gikk først på det lille beitet på sørsiden av hyttene, deretter på det andre indre beitet med raigras. Fra 23. september har kalvene hatt tilgang til det store beitet vi kaller "Uppi trææt", hvor de har beitet, løpt og kost seg i snart en måned. I 2012 fikk vi ikke sluppet ut kalvene på dette store beitet før 22. oktober og det var lovlig seint, siden vi måtte ha de inn i fjøset da den første snøen kom allerede 29. oktober.

De to minste kalvene måtte imidlertid tilbringe dagene i småkalvbingen helt fram til for ca. en uke siden. Nyfødte kalver må holdes adskilt fra andre kalver en stund etter fødsel på grunn av manglende motstand mot smitte. Nå har de to minste imidlertid fått løpe sammen med de andre på beitet i flere dager.

Vi har heller ikke i år hatt noen sjuke kalver, kun litt løs avføring hos enkelte. Det kommer ganske sikkert av alt Raigraset de spiser i løpet av dagen. Grønnfor har en tendens til å gi litt løs mage, både hos kyr og kalver. Vi kompenserer med å gi tørt høy inni i kalvehyttene på kvelden og på natta. Det ser ut til å fungere. Kalveforingsautomaten har også fungert som en drøm for tredje året på rad. Den var svindyr, men har allerede tjent seg inn i form av spart arbeidstid og foringsnøyaktighet.

Prosjektet med å flytte kalvene ut i hytter da vi overtok som bønder har nå begynt å bære frukter. Da de ga seg i 2010 hadde Hedvigs foreldre slitt med sjukdom på kalvene i flere år. Vi har ikke hatt en eneste sjuk kalv siden vi overtok og den første friske kalvegenerasjonen er nå tatt inn i mjølkeproduksjonen. Disse kyra er store, kraftige og friske, mens generasjonene mjølkekyr som var alvorlig sjuke som kalver sliter periodevis med helsa. Dette er hverken trivelig eller lønnsomt. Vi vil derfor anbefale alle mjølkebønder til å ta kalvetrivsel og kalvehelse på alvor. Få kalvene ut av fjøset og ut i frisk luft. Det er det beste både for bonden og for kalvene, men også en økonomisk lønnsom investering i fremtidige generasjoner av mjølkekyr.

Nå håper vi på fint vær og lite nedbør også i ukene framover, slik at kalvene kan være ute på beite lengst mulig før snøen kommer.

22. september: På plass i nytt beite med raigras. Foto: Henning Bergersen.

23. september: Første dag i det store beitet og da må det løpes.
Foto: Henning Bergersen.

Kalvene koser seg i det grønne. Foto: Henning Bergersen.

"Er alt dette mitt?". Foto: Henning Bergersen.


Høy trivselsfaktor også inne i kalvehyttene. Foto: Henning Bergersen.

søndag 6. oktober 2013

Sjukdom og dødsfall i fjøset

Eldstekyra Liv (8)  fikk raskt tilbake tilbake apetitten etter
en alvorlig runde med mjølkefeber. Foto: Henning Bergersen.
Det er ikke lett å vite hvor en skal starte når en ønsker å sette ord på den vondeste delen av bondeyrket. Å jobbe med dyr er en berikelse, men kan også være svært utfordrende til tider. En kan jobbe natt og dag for å unngå sjukdom og ulykker, men likevel kan en ikke unngå dem helt. Og for sarte sjeler som vi sirkusbøndene er det skikkelig hardt når det først rammer.

Beitet var en utfordring hele sommeren, og vi var spente på høstens kalvinger. Fjorårets kalver lå mellom 45 og 50 kilo ved ankomst, uansett alder på mora. Vi hadde to tøffe kalvinger høsten 2012, der den ene endte i død kalv, mens den andre endte i at mora vart noe ødelagt bak og seinere fikk konstante cyster på eggstokkene. Ille nok, tenkte vi. Men verre kan det altså bli.

Årets kalving begynte med en overraskelse: Sara kalva tolv dager før tida, så tvillingene hennes ble født ute i beitet. De var middels store, en av hvert kjønn, men fine og i farta. Sara ble slaktet kort tid etter, da hu hadde gått hele forrige laktasjon med gjentatte mastittbehandlinger.

Kari
Tidlig kalving skulle så vise seg å bli ei trend i 2013. Dermed fikk vi flere middels store kalver enn i fjor, men alle kalva greit helt til Kari (2), den første kviga, sto for tur i august. Allerede tidlig begynte hu å gå for seg sjøl, for så å vende tilbake til de andre. Slik holdt hu på i flere dager og til slutt henta vi hu inn i kvigebingen for å kunne følge bedre med. Vi var veldig spente, for insemineringa av Kari hadde vært både pussig og vanskelig, da hu hadde mange folder og kriker bak, og dermed vanskelig å legge inn på. I følge vetrinærene skulle det imidlertid ikke ha noe å si for kalvinga.

Kari (helt rød til høyre) i beite med de andre i sommer.
Foto: Henning Bergersen.
Men tida gikk og ingen kalv kom. Det er imidlertid ikke uvanlig med kviger, så vi var ganske rolige. Vi prata med dyrlegen et par ganger på telefon, men etter at Hedvig hadde kjent inne i henne og mente at ting var i orden, bestemte vi oss for å vente. Da hu i kveldinga fekk rier, viste det seg at Hedvig hadde tatt fryktelig feil, for ut kom en hale! Heldigvis kom dyrlegen så fort hu kunne, men da var allerede Kari utslitt etter all pressing uten resultat. Kalven satt bom fast. Vi vurderte keisersnitt, men på grunn av hvor utslitt Kari var, måtte vi ta den tunge avgjørelsen og innse at avlivning var eneste dyrevelferdløsning. Setefødsel på ei kvige er i utgangspunktet krise og vi fikk ikke kalven ut. Kari ble avlivet av vetrinæren inne i fjøset. Det gikk heldigvis raskt.

Kalven viste seg å væra død, men da vi åpna kviga fant veterinæren en kalv til. Den var også død og viklet inn i den andre kalven. Dette var trippel tragedie! Heldigvis var veterinæren trygg og lyttende, og inkluderte oss i hele prosessen. Trolig hadde det ikke vært mulig for Kari å kalve på normalt vis, helt uavhengig av hva vi hadde gjort. Noe var veldig galt inne i kviga og det var umulig å vite på forhånd. Vi tilkalte nødslaktbilen og han fikk vinsja Kari ut av fjøset, sammen med sine to døde kalver. Det var en fryktelig tung dag og vi følte at dette hadde vært vår ilddåp når det gjaldt problemer i fjøset. Men det skulle bli ennå verre.

Rugosa
Så kalva de andre i tur og orden, og alt gikk vel til det var på tide å ta inn etterslentrerne; to robuste kyr og ei stor kvige. Vi hadde ingen bekymringer der. Men plutselig renner det mjølk av Rugosa (4), fjorten dager før venta kalving. Dagen etter virka hu kalveklar, men ingenting skjedde. Vi så at hu skalv litt bak, men tenkte ikke over det. Det burde vi gjort. Utpå dagen la vi merke til at en stor haug med verkegraut lå i båsen hennes og alle alarmklokker ringte. Hu skalv, men hadde normal temperatur. Dyrlegen kom og var enige med oss i at dette var jurbetennelse og mjølkefeber på en gang. Etter behandling og litt søvn satt kalvinga i gang, men stoppet raskt opp igjen. Rugosa var ikke i form og da dyrlegen kom, ville hu ha kalvene ut så raskt som mulig. Etter mye strev dro vi ut to enegga og døde kalver. Det var fryktelig trist, men vi trodde vi dermed hadde klart å berge kyra.

Rugosa var utslitt etter kalving. Foto: Henning Bergersen.
Rugosa var sliten etter kalvinga, men sov hele natta. Jeg holdt meg våken og sjekket fjøset med jevne mellomrom. Dagen etter var hu fortstt svært medtatt og det var kommet blod i avføringa. Vi tilkaller på nytt vetrinær og det viser seg at hu har fått blødende magesår, med store smerter og manglende appetitt. Rugosa får kraftig smertestillende og antibiotika, og dyrlegen sier at sjansen for at Rugosa overlever nå er svært dårlig. Hu sa at mavesår er alvorlig og at avlivning burde vurderes dersom hu ikke ble bedre raskt. Vi valgte å se det an til dagen etter. Det ble en ny natt uten søvn og flere kontrollturer i fjøset. Hvor langt skal en gå for å prøve å redde ei ku før lidelsen blir for stor? Og hvor stor påkjenning skal en påføre seg sjøl?

Magesåret hadde sannsynligvis sin opprinnelse i flere årsaker, men siden Rugosa hadde vært så sjuk som kalv var det trolig en latent svakhet i løpemagen, og utløst av å ha spist noe dårlig i beitet. Muligens kan kalvene som døde inni henne også ha gitt henne en forgiftning. Prognosene var dårlige. I timene som fulgte forsøkte vi mange ting, som å legge inn magnet i tilfelle hu hadde noe skarpt i maven, diverse næringstillskudd og mange mislykka forsøk på å få henne til å spise tørrfor.

Dagen etter begynte Rugosa mirakuløst nok å spise igjen. Først fikk hun tørrfor i båsen, så reiste hu seg og spiste av forbrettet. Håpet vendte tilbake og gleden var stor. Dessverre viste det seg at dette bare gjorde saken verre. Foret hu åt påvirket trolig magen på feil måte og dagen etter ble hu verre igjen. Vi tilkalte vetrinær på nytt, men det var da lite han kunne gjøre. Han trodde at løpemagen var ødelagt og at kroppen ikke lenger var i stand til å ta til seg næring. Han sa at enten overlever hu eller så dør hu i løpet av natta. Det var en forferdelig beskjed å få. På dette tidspunktet var det umulig å få Rugosa på beina og avlivning i fjøset sammen med de andre kyra var ikke tilrådelig. Han ga henne sterke smertestillende.

På morgenen 20. september fant jeg Rugosa død i fjøset. Jeg hadde vært innom å sjekket seinest klokka tre på natta og da levde hu og var helt rolig. Hu må ha dødd en gang på morgenkvisten. Å finne Rugosa slik var noe jeg aldri kommer til å glømme og noe verre enn dette tror jeg knapt en mjølkebonde kan oppleve. Man stiller seg tusen spørsmål om hva man kunne gjort annerledes. En mager trøst er imidlertid at hun fikk dø i fjøset sammen med de andre kyra. Jeg og svigerfar vinsjet henne ut av fjøset samme dag og da var det vanskelig å holde tårene tilbake.

Liv og Stjerne
Kort tid etter at Rugosa var død, fikk vi to nye sjukdomstilfeller i fjøset. Vår eldste kyr Liv (8) fikk mjølkefeber og var temmelig dårlig, men med riktig behandling ble hu raskt bra igjen. Til slutt fikk Stjerne (3) akutt jurbetennelse og klarte plutselig ikke reise seg eller spise. Vi følte nå at det var nok sjukdom og at marerittet ikke ville ta slutt. Det viste seg å være et alvorlig ecoli-tilfelle, så antibiotika var nytteløst. Vi ga henne næringstilskudd og pumpet i henne flere liter vann, deretter melka vi henne tom flere ganger i døgnet. Dette hjalp og sakte men sikkert kom hu seg på beina igjen. Vi valgte å sette bort den sjuke spena. Vetrinærene hadde liten tru på at Stjerne ville fortsettebå mjølke etter dette, men det gjør hu. Riktignok mjølker hu noe mindre enn hu ellers ville gjort, men er nå i fin form.

Vi håper vi nå har hatt vår del av grusomme opplevelser i fjøset. Å miste to kyr og fire kalver på under en måned bør ikke bli hverdagskost.

Alt endte heldigvis godt for Stjerne (til venstre).
Her får hu trøst av Komma. Foto: Henning Bergersen.



søndag 15. september 2013

En vanskelig beitesesong

Kyra koser seg i det øvre beitet. Foto: Henning Bergersen.
Etter at vi overtok som bønder i 2011 har beitesongen i Lien startet i slutten av april og vart til månedsskiftet oktober/november. Det betyr at dersom det ikke kommer snø i oktober, har kyra fortsatt nesten to måneder igjen med utegang. Allikevel har jeg lyst til å skrive litt om årets beitesesong, siden den har vært ganske annerledes enn de to foregående årene.

På grunn av både snøfall og tæle i bakken i våres måtte vi vente helt til 1. mai med å slippe kyra på beite. Det var ei uke seinere enn både 2011 og 2012. Det kalde været fortsatte utover i mai og det gikk lang tid før gresset begynte å vokse skikkelig i beitet. Vi måtte derfor fore med rundball til langt ut i juni. I åt har vi dessuten nydyrka flere av jordene og dette har medført at kyra ikke har kunnet stripebeite jordene slik de gjorde i fjor. Vi har heller ikke hatt samme tilgang på raigras og grøntfor. I tillegg har ettåringene gått hjemme på gården denne sommeren og frem til slutten av juni rullerte de etter kyra i de tre øvre beitene. Beitingen til ettåringene tæret veldig på det lille graset som hadde rukket å vokse frem. Fra slutten av juni fikk imidlertid ettåringene sitt eget beite på Slåtto terrasse, hvor de ble foret med rundball. Der gikk de i frem til 4. september, før de fikk en uke i det nyinngjerdede beitet nede i Steindalen. Nå går de på haugen ved siden av  beitet til kyra, men må trolig tilbake til Slåtto terrasse en tur før vinteren setter inn.

Ettåringene på Slåtto terrasse etter utvidelsen i august.
Foto: Henning Bergersen.

Ettåringene koser seg i utvida beite nederst i Steindalen.
Foto: Henning Bergersen.
I juli kom varmen for fullt, men uten noe særlig nedbør ble tilveksten i beitene svært dårlig. Allerede i slutten av måneden var beitene oppspist og vi måtte begynne å fore kyra med rundball igjen. Fra slutten av juli har de stort sett holdt til i beitet mot Slåtto og blitt foret med rundball.

Kalvingen i år startet 18. juli og etter dette har de kyra som har kalvet blitt tatt inn om natta for å melkes. Fra ca. 1. september har samtlige kyr tilbrakt natta i fjøset for å kunne fores riktig med mjøl, men blir selvfølgelig sluppet ut på beite om dagen.

Vi er nå kommet såpass langt ut i september at gresset ikke lenger inneholder nok næringsstoffer til kyra. Det blir derfor foring med rundball ut beitesesongen. Vi er ganske spente på melkemengden etter en såpass dårlig beitesesong, men foreløpig ser det utrolig nok lovende ut.

Kyra på beite øverst i Steindalen i juni, mens det ennå var gress å spise.
Foto: Henning Bergersen.
Kos i beitet i september. Foto: Henning Bergersen.
Liaros kan kunsten å slappe av. Foto: Henning Bergersen.

Vår beste melkeku Nova nyter septembersola. Foto: Henning Bergersen.




torsdag 12. september 2013

Fjøsbekken tilbake i rør

Her legges bekken i  nytt rør.
Foto: Henning Bergersen.


























Bekken som renner bak fjøset og som i våres tettet seg til og medførte store skader på jordet, er nå lagt tilbake i rør. Og denne gangen i rør av en langt større dimensjon enn tidligere. Klimaendringene de siste årene har ført til langt større vannmasser enn da bekken første gang ble lagt i rør en gang på 1980-tallet. Det er svigerfar og Hedvigs fetter som har gjort jobben for oss, da de er drevne folk med gravemaskin.

tirsdag 10. september 2013

Tid for forprøver

Uttak av forprøver på Grangardvollen. Foto: Henning Bergersen.
I dag var det tid for å ta forprøver. Det kan kanskje høres veldig kjedelig ut, men man får seg i hvert fall en fin tur rundt på eiendommene våre og man får dessuten trent armene litt. Jeg hentet silobor og diverse annet utstyr hos landbruksrådgiveren vår på Gol og satte kursen for stølene på Søråsen. Det er førsteslåtten vi nå tar forprøver av, så turen gikk både til Skarpetrø, Grangardvollen, Holt og Grangard. Den siste prøven tok jeg her hjemme på gården.

Forprøver tas ut av rundballene 6-8 uker etter slått, for da har gjæringsprosessen i rundballen stabilisert seg. Selve uttaket gjøres med et silobor, som man skrur inn i ballen og henter ut prøver. Vi tar alltid prøver fra 2-3 rundballer, for foret kan variere noe fra rundball til rundball. Deretter pakkes prøvene i gjennomsiktige plastposer, merkes og sendes til laboratoriet for analyse. Etter å ha tatt ut prøvene fra rundballene, må man lukke rundballene godt med rundballtape.

Vi er spente på resultatet av prøvene og vi synes det er viktig å ha god oversikt over kvaliteten på foret vårt. I 2012 var foret av topp kvalitet, men vi er nok litt mer usikre i år. Riktignok er foret tørrere og sannsynligvis bedre ensilert, men etter å ha foret kyra med denne rundballen i et par uker virker det ikke som om de synes smakligheten er helt på topp. Men vi får se.

mandag 12. august 2013

Kalvene koser seg i kalvehyttene

Kalvehyttene er klare for årets kalvesesong. Foto: Henning Bergersen.
Mandag 29. juli flyttet de tre første kalvene ut i kalvehyttene. Nå er det allerede blitt fem kalver som løper rundt og koser seg i gresset.

I år var det minimalt med arbeid før kalvene kunne flytte ut. Jeg måtte rengjøre både kalvehyttene og foringsautomaten, samt lage nye grinder inn til kontrollrommet og til nyfødtbingen. Til slutt fylte jeg hyttene med ny sagflis og dermed var de klare til bruk.

Dette er tredje sesongen vi har kalvene ute i kalvehyttene.

Kalvene koser seg ute på beitet sitt. Foto: Henning Bergersen.

En liten kalv koser seg. Foto: Henning Bergersen.


Koser seg ennå mer. Foto: Henning Bergersen.

Formiddagslur i gresset. Foto: Henning Bergersen.

Minstemann får mat. Foto: Henning Bergersen.


Det er kjekt med eget beite og tumleplass. Foto: Henning Bergersen.