Flekkfrid og Albert - En kjærlighetshistorie

Kveldskos i kalvebingen. Foto: Henning Bergersen.

Fra første stund fant våre to yngste kalver Flekkfrid og Albert hverandre. De tilbrakte sine første timer sammen i nyfødt-avdelingen i kalvehyttene og siden har de holdt sammen i tykt og tynt. Ute på beite diltet alltid Albert etter Flekkfrid og på kvelden sov de sammen i en bylt inne i hytta. Det har de fortsatt med også etter at de kom inn i fjøset. Albert blir liksom aldri helt fornøyd med sovestillingen dersom han ikke har Flekkfrid ved siden av seg. Enkelte ganger legger han til og med frambena rundt henne. Disse turtelduene er nå de to eneste to kalvene som fortsatt får melk, men etter i morgen er det slutt på denslags snadder. Da er de avvent.

Et stort skår i gleden er at disse to blir nødt til å skilles fra hverandre i midten av desember. Da skal Albert få et nytt hjem på en annen gård, sammen med andre oksekalver. Og Flekkfrid skal bli igjen hos oss. Jeg skal villig innrømme at jeg gruer meg til den dagen, men en god trøst er at Albert får leve videre et annet sted, slik også de andre oksekalvene våre har fått gjøre i år, og ikke havner på slakteriet med det første. Men både vi og Flekkfrid kommer garantert til å savne Albert veldig.

Albert dilter etter Flekkfrid i beitet. Foto: Henning Bergersen.

Albert og Flekkfrid. Foto: Henning Bergersen.

Ane Dahl Torp er gått bort

Ane Dahl Torp i hønsegården en fin sommerdag. Foto: Henning Bergersen.

I går måtte vi dessverre avlive vår fine Plymouth Rock-høne Ane Dahl Torp.

For ca, to uker siden fant vi henne i hønsehuset med brukket eller forstuet vinge. Hun slepte den etter seg og så slett ikke bra ut. Etter å ha snakket med diverse hønse-eksperter vi kjenner og mottatt varierende råd, valgte vi å gi henne en sjanse til å bli frisk. Vi plasserte vingen hennes på plass med en nylonstrømpe og lot henne få et eget adskilt område i hønsehuset, slik at hun ikke ble plaget av de andre hønene. Noen eksperter hevder at høner fint kan leve med brukket vinge, dersom den får gro i fred. Og ifølge samme ekspert var 14 dager det som skulle til for at hun ble bra.

Etter et døgn med noe balanseproblemer bedret det seg betraktelig den andre dagen. Hun kviknet til, spiste normalt og beveget seg ganske som vanlig inne på området sitt. Vi begynte å håpe at dette skulle gå bra. Da 14 dager var gått, kom balanseproblemene tilbake og vi valgte derfor å fjerne strømpen for å undersøke nærmere, men vingen slepte dessverre fortsatt langs bakken. Etter et døgn uten strømpe, hvor jeg flere ganger fant henne på ryggen i hønsehuset uten mulighet for å komme seg på beina, besluttet vi å la henne slippe. Vi føler allikevel det var riktig å la henne få en sjanse til å bli frisk.

Ane Dahl Torp er den andre av våre to høner fra genbanken på Hvam som er gått bort. Tidligere i høst fant vi nemlig Sussex-høna Grace Kelly død i hønsehuset. Dødsårsaken er fortsatt noe diffus, men vi tror at et egg hadde satt seg fast inni høna. Den tredje høna vi har mistet var Silkehøna Mini, som døde i våres etter at hun trolig knakk nakken etter et fall fra vagla.

Gjennomkjøring forbudt!

Langs gamleveien har vi satt opp skilt ved innkjøringen til tunet.
Foto: Henning Bergersen.

To veier fører opp til gården vår: Gamleveien, som er bratt og svingete, og som i dag brukes, og i hovedsak eies av våre naboer på Jallen og Tørrisdokken. Selv om denne veien går over vår grunn, har vi kun en liten bruksrett i denne veien. Lysverkene, skogeierne og våre naboer deler resten av bruksretten. Tidligere brøytet og vedlikeholdt svigerfar gamleveien på oppdrag, men har nå overlatt dette arbeidet til vår nabo på Tørrisdokken. Den nye veien opp til gården ble bygget av svigerfar i 1983, da de overtok gården. Hovedformålet var å gjøre det lettere for melkebilen å hente melk hos oss om vinteren. Den nye veien går i mye slakkere terreng og er lettere å vedlikeholde. De to veiene møtes i tunet hos hos.

De siste to årene har vi sett en økende biltrafikk gjennom tunet vårt, både av jegere, turfolk og andre som har fulgt GPS'en og forvillet seg opp til oss. På vinterstid øker trafikken ytterligere, da gamleveien kan være vanskelig å komme opp for våre kjære naboer.

Felles for mange av de som kjører gjennom tunet er rimelig høy fart og det er ikke sjelden vi våkner av at biler passerer rett forbi husveggen på kvelden og natta. Utgangsdøra vår fører dessuten rett ut i tunet og det kan være skummelt for både dyr og mennesker å ferdes ute når biler passerer i høy hastighet. Ikke minst synes vi det er skummelt med tanke på den lille gutten som kommer snart. Vi har nå derfor bestemt oss for å stanse all uvedkommende trafikk gjennom tunet. Veien som svigerfar bygde er nemlig en privat vei og ble bygget til bruk for gården og ikke for alle andre. Og våre kjære naboer har sin egen vei som de selv må sørge for å vedlikeholde, brøyte og strø, slik vi gjør med vår.

Vi har nå derfor, som første steg, satt opp "Privat vei"-skilt i begge ender av veien. I løpet av kort tid skal vi sette opp låsbare grinder på begge sider av tunet, slik at vi fysisk kan stenge den uvedkommende trafikken. Det er ikke spesielt stas å måtte ty til såpass drastiske tiltak, men etter vår mening er det nå blitt helt nødvendig.

Vi har satt opp skilt i bunnen av nyveien. Foto: Henning Bergersen.