 |
Eldstekyra Liv (8) fikk raskt tilbake tilbake apetitten etter
en alvorlig runde med mjølkefeber. Foto: Henning Bergersen. |
Det er ikke lett å vite hvor en skal starte når en ønsker å sette ord på den vondeste delen av bondeyrket. Å jobbe med dyr er en berikelse, men kan også være svært utfordrende til tider. En kan jobbe natt og dag for å unngå sjukdom og ulykker, men likevel kan en ikke unngå dem helt. Og for sarte sjeler som vi sirkusbøndene er det skikkelig hardt når det først rammer.
Beitet var en utfordring hele sommeren, og vi var spente på høstens kalvinger. Fjorårets kalver lå mellom 45 og 50 kilo ved ankomst, uansett alder på mora. Vi hadde to tøffe kalvinger høsten 2012, der den ene endte i død kalv, mens den andre endte i at mora vart noe ødelagt bak og seinere fikk konstante cyster på eggstokkene. Ille nok, tenkte vi. Men verre kan det altså bli.
Årets kalving begynte med en overraskelse: Sara kalva tolv dager før tida, så tvillingene hennes ble født ute i beitet. De var middels store, en av hvert kjønn, men fine og i farta. Sara ble slaktet kort tid etter, da hu hadde gått hele forrige laktasjon med gjentatte mastittbehandlinger.
Kari
Tidlig kalving skulle så vise seg å bli ei trend i 2013. Dermed fikk vi flere middels store kalver enn i fjor, men alle kalva greit helt til Kari (2), den første kviga, sto for tur i august. Allerede tidlig begynte hu å gå for seg sjøl, for så å vende tilbake til de andre. Slik holdt hu på i flere dager og til slutt henta vi hu inn i kvigebingen for å kunne følge bedre med. Vi var veldig spente, for insemineringa av Kari hadde vært både pussig og vanskelig, da hu hadde mange folder og kriker bak, og dermed vanskelig å legge inn på. I følge vetrinærene skulle det imidlertid ikke ha noe å si for kalvinga.
 |
Kari (helt rød til høyre) i beite med de andre i sommer.
Foto: Henning Bergersen. |
Men tida gikk og ingen kalv kom. Det er imidlertid ikke uvanlig med kviger, så vi var ganske rolige. Vi prata med dyrlegen et par ganger på telefon, men etter at Hedvig hadde kjent inne i henne og mente at ting var i orden, bestemte vi oss for å vente. Da hu i kveldinga fekk rier, viste det seg at Hedvig hadde tatt fryktelig feil, for ut kom en hale! Heldigvis kom dyrlegen så fort hu kunne, men da var allerede Kari utslitt etter all pressing uten resultat. Kalven satt bom fast. Vi vurderte keisersnitt, men på grunn av hvor utslitt Kari var, måtte vi ta den tunge avgjørelsen og innse at avlivning var eneste dyrevelferdløsning. Setefødsel på ei kvige er i utgangspunktet krise og vi fikk ikke kalven ut. Kari ble avlivet av vetrinæren inne i fjøset. Det gikk heldigvis raskt.
Kalven viste seg å væra død, men da vi åpna kviga fant veterinæren en kalv til. Den var også død og viklet inn i den andre kalven. Dette var trippel tragedie! Heldigvis var veterinæren trygg og lyttende, og inkluderte oss i hele prosessen. Trolig hadde det ikke vært mulig for Kari å kalve på normalt vis, helt uavhengig av hva vi hadde gjort. Noe var veldig galt inne i kviga og det var umulig å vite på forhånd. Vi tilkalte nødslaktbilen og han fikk vinsja Kari ut av fjøset, sammen med sine to døde kalver. Det var en fryktelig tung dag og vi følte at dette hadde vært vår ilddåp når det gjaldt problemer i fjøset. Men det skulle bli ennå verre.
Rugosa
Så kalva de andre i tur og orden, og alt gikk vel til det var på tide å ta inn etterslentrerne; to robuste kyr og ei stor kvige. Vi hadde ingen bekymringer der. Men plutselig renner det mjølk av Rugosa (4), fjorten dager før venta kalving. Dagen etter virka hu kalveklar, men ingenting skjedde. Vi så at hu skalv litt bak, men tenkte ikke over det. Det burde vi gjort. Utpå dagen la vi merke til at en stor haug med verkegraut lå i båsen hennes og alle alarmklokker ringte. Hu skalv, men hadde normal temperatur. Dyrlegen kom og var enige med oss i at dette var jurbetennelse og mjølkefeber på en gang. Etter behandling og litt søvn satt kalvinga i gang, men stoppet raskt opp igjen. Rugosa var ikke i form og da dyrlegen kom, ville hu ha kalvene ut så raskt som mulig. Etter mye strev dro vi ut to enegga og døde kalver. Det var fryktelig trist, men vi trodde vi dermed hadde klart å berge kyra.
 |
| Rugosa var utslitt etter kalving. Foto: Henning Bergersen. |
Rugosa var sliten etter kalvinga, men sov hele natta. Jeg holdt meg våken og sjekket fjøset med jevne mellomrom. Dagen etter var hu fortstt svært medtatt og det var kommet blod i avføringa. Vi tilkaller på nytt vetrinær og det viser seg at hu har fått blødende magesår, med store smerter og manglende appetitt. Rugosa får kraftig smertestillende og antibiotika, og dyrlegen sier at sjansen for at Rugosa overlever nå er svært dårlig. Hu sa at mavesår er alvorlig og at avlivning burde vurderes dersom hu ikke ble bedre raskt. Vi valgte å se det an til dagen etter. Det ble en ny natt uten søvn og flere kontrollturer i fjøset. Hvor langt skal en gå for å prøve å redde ei ku før lidelsen blir for stor? Og hvor stor påkjenning skal en påføre seg sjøl?
Magesåret hadde sannsynligvis sin opprinnelse i flere årsaker, men siden Rugosa hadde vært så sjuk som kalv var det trolig en latent svakhet i løpemagen, og utløst av å ha spist noe dårlig i beitet. Muligens kan kalvene som døde inni henne også ha gitt henne en forgiftning. Prognosene var dårlige. I timene som fulgte forsøkte vi mange ting, som å legge inn magnet i tilfelle hu hadde noe skarpt i maven, diverse næringstillskudd og mange mislykka forsøk på å få henne til å spise tørrfor.
Dagen etter begynte Rugosa mirakuløst nok å spise igjen. Først fikk hun tørrfor i båsen, så reiste hu seg og spiste av forbrettet. Håpet vendte tilbake og gleden var stor. Dessverre viste det seg at dette bare gjorde saken verre. Foret hu åt påvirket trolig magen på feil måte og dagen etter ble hu verre igjen. Vi tilkalte vetrinær på nytt, men det var da lite han kunne gjøre. Han trodde at løpemagen var ødelagt og at kroppen ikke lenger var i stand til å ta til seg næring. Han sa at enten overlever hu eller så dør hu i løpet av natta. Det var en forferdelig beskjed å få. På dette tidspunktet var det umulig å få Rugosa på beina og avlivning i fjøset sammen med de andre kyra var ikke tilrådelig. Han ga henne sterke smertestillende.
På morgenen 20. september fant jeg Rugosa død i fjøset. Jeg hadde vært innom å sjekket seinest klokka tre på natta og da levde hu og var helt rolig. Hu må ha dødd en gang på morgenkvisten. Å finne Rugosa slik var noe jeg aldri kommer til å glømme og noe verre enn dette tror jeg knapt en mjølkebonde kan oppleve. Man stiller seg tusen spørsmål om hva man kunne gjort annerledes. En mager trøst er imidlertid at hun fikk dø i fjøset sammen med de andre kyra. Jeg og svigerfar vinsjet henne ut av fjøset samme dag og da var det vanskelig å holde tårene tilbake.
Liv og Stjerne
Kort tid etter at Rugosa var død, fikk vi to nye sjukdomstilfeller i fjøset. Vår eldste kyr Liv (8) fikk mjølkefeber og var temmelig dårlig, men med riktig behandling ble hu raskt bra igjen. Til slutt fikk Stjerne (3) akutt jurbetennelse og klarte plutselig ikke reise seg eller spise. Vi følte nå at det var nok sjukdom og at marerittet ikke ville ta slutt. Det viste seg å være et alvorlig ecoli-tilfelle, så antibiotika var nytteløst. Vi ga henne næringstilskudd og pumpet i henne flere liter vann, deretter melka vi henne tom flere ganger i døgnet. Dette hjalp og sakte men sikkert kom hu seg på beina igjen. Vi valgte å sette bort den sjuke spena. Vetrinærene hadde liten tru på at Stjerne ville fortsettebå mjølke etter dette, men det gjør hu. Riktignok mjølker hu noe mindre enn hu ellers ville gjort, men er nå i fin form.
Vi håper vi nå har hatt vår del av grusomme opplevelser i fjøset. Å miste to kyr og fire kalver på under en måned bør ikke bli hverdagskost.
 |
Alt endte heldigvis godt for Stjerne (til venstre).
Her får hu trøst av Komma. Foto: Henning Bergersen. |
