 |
| Dagens fjøsbygning med julestemning. Foto: Henning Bergersen. |
Da vi overtok som mjølkebønder i januar 2011 ga vi oss sjøl tre år på å finne ut om vi virkelig ønsker å drive med mjølkeproduksjon. I januar 2014 har disse tre årene passert og valget står mellom å bygge nytt fjøs eller å legge ned hele mjølkedriften. Slik vi driver i dag er det nemlig uaktuelt for oss å fortsette.
Det er kanskje ikke så lett for andre enn oss mjølkebønder å forstå hvor bundet man blir av denne type produksjon. Og hvor mye fysisk og mental slitasje dette arbeidet medfører. Vi jobber ekstremt mye (6-8 timer pr. dag om vinteren og 10-15 timer pr. dag i sommerhalvåret). Helgefri er det ingenting som heter. Alle dager er like. Når man ikke kan være borte fra dyra mer enn maks noen timer om gangen, fører det dessuten til et meget begrensa sosialt liv, særlig for meg som har familie og venner i Oslo-området. Jeg kan ikke huske sist jeg tok en pils med en kompis og ferie er bare noe vi kan drømme om. Med faste rutiner hver dag og fjøsstell spredd jevnt utover døgnet (blant annet på grunn av manuell foring), blir det minimale muligheter til å gjøre noe som helst annet enn å sove, spise og jobbe. Hver eneste kveld tilbringer jeg i fjøset, noe som fører til at Hedvig og jeg har marginalt med tid sammen. Både Hedvig og jeg har dessuten behov for å drive med annet kreativt (og inntektsbringende) arbeid, men med dagens driftsform er dette ekstremt vanskelig å finne tid til. Alt det tunge fysiske arbeidet medfører dessuten at man blir så sliten når man har fri, at man ikke orker særlig. Vi savner også å kunne delta mer på møter og kurs som kan gi oss faglig input på gårdsdriften, noe vi ikke har mulighet til nå. Vi har flere ganger stilt oss spørsmålet om det er slik vi ønsker å leve og hver gang har svaret vært NEI!
Blir dette bedre med et nytt fjøs tilpasset vår driftsform? Etter å ha snakket med flere bønder som har bygget nytt robotfjøs, er vi ganske sikre på at svaret er JA! Kanskje blir arbeidsmengden like stor, men fleksibiliteten blir større og den fysiske (og mentale) slitasjen blir mindre. Vi har faktisk lyst til å drive med kyr og mjølkeproduksjon, men føler at dagens driftsform og lokaliteter hemmer oss kraftig i å nå våre produksjonsmål og gi oss et godt liv.
Etter at vi overtok har vi gjort flere endringer for å tilpasse driften mer til vår grunntanke. Det har bare til en viss grad fungert. Vårt utgangspunkt er nemlig at vi ikke er fortrolig med at kyr skal stå på bås 6 måneder i året. Det strider mot vår overbevisning om hva som er godt dyrehold. Vår målsettingen har imidlertid vært å øke både produksjonen og dyrevelferden innenfor de rammene vi har, og det har vi klart. Vi startet med en kvote på 70 000 og den er nå økt til over 90 000, med samme antall kyr. Vi har økt beitetiden i sommerhalvåret, gjort forbedringer i fjøset (nye matter, ny kvigebinge, ny ventilasjon etc.) og har jobbet mye for å oppnå god kontroll på foring gjennom vinteren. Vi har satt fokus på kalvestell og sykdomsforebyggende tiltak med kalvehytteprosjektet vårt og vi har satt fokus på riktig ensilering og pakking av rundball. Vi har også testet ut flere nye grastyper med stort hell. Alt dette har ført til at vi har økt mjølkeproduksjonen betraktelig, bedret trivselen for dyra og dermed også gårdens økonomi. Men den har også gitt oss en arbeidsmengde som er langt over det Hedvigs foreldre hadde da de drev. Da de overtok gården i 1983 gjorde de også større endringer enn vi har gjort. De bygde ny vei til gården, ny silobygning, nytt mjølkerom, ny møkkakjeller, samt bygget om og utvidet fjøset innvendig. Kort sagt: De tilpasset det gamle fjøset fra 1933 til sin måte å drive gård på. Vi trenger å gjøre det samme for å maksimalt utnytte vår driftsform.
 |
Forbrettet slik det er i dag. Smalt og til tider skummelt både for kyr
og mennesker. Foto: Henning Bergersen. |
Vi opplever hver eneste dag at fjøset fra 1933/1984 ikke er tilpasset hva vi mener er effektiv, dyrevennlig og lønnsom drift. Det blir mye irritasjon og frustrasjon over det vi opplever som dårlige løsninger. Enkelte dager føles alt bare tungt og upraktisk. All forbehandling skjer manuelt i forsentralen og foret kjøres inn med håndgreip på et smalt og trangt forbrett. Det medfører mye "krangling" med dyra når man skal forbi. Vi apetittforer kyra og dette medfører at store mengder rundball må flyttes på hver eneste dag. I tillegg blander vi forskjellige rundballer i forsentralen og dette er tungvint med dagens løsning. Foret som dyra ikke spiser opp, må fraktes tilbake samme vei og måkes ut døra. Dette er ekstremt tidkrevende og tungt. Manuell foring med mjøl er også lite praktisk med et så smalt forbrett. Det blir mye søl og mange blåmerker på bonden. Vi har også en tungvint løsning med lagring av strø, en dårlig løsning for møkkakjelleren under kalvebingene (den er separat fra resten av kjelleren og møkka må dermed pumpes ut manuelt), dårlig brannsikkerhet med trange dører, som også er tidkrevende og kronglete når dyra skal inn og ut av fjøset for mjølking vår og høst.
 |
Hedvigs farfar under bygging av låve og fjøs i 1933.
Foto: Ukjent. |
Vi har dessuten pålegg om utbedring av mjølkerommet innen 2015. Rommet ble bygget i 1984 og trenger nå en kraftig oppussing. Vi trenger også større mjølketank, da vi nå produserer langt mer mjølk enn tidligere. En slik tank er det ikke plass til i dagens mjølkerom, så vi låner en gammel tilleggstank av Tine inntil videre. I tillegg har vi dispensasjon fra krav om smittesluse, egen inngang for mjølkekjører, egen inngang for vetrinær etc. Hvordan finne gode løsninger for dette i et trangt og gammelt fjøs? Inventaret i fjøset vil også snart kreve ytterligere oppussing og utbedringer i årene som kommer. Alt fra rustne bolter til utskiftning av armaturer til lysrør, nye dører, vinduskarmer etc. Skal man investere penger i å stadig flikke på et gammelt fjøs eller skal man bygge nytt? Hva er egentlig dyrest når alt kommer til alt?
 |
| Mjølkerommet må pusses opp. Foto: Henning Bergersen. |
Det vi ønsker oss er et nytt fjøs, med mjølkerobot og løsninger tilpasset vår måte å drive gården på. Dette vil gi økt produksjon, større fleksibilitet og større trivsel for alle parter, dyra inkludert. Vi vil få muligheten til å tilpasse driften slik at vi kan få maksimalt ut av mjølkeproduksjonen og dermed styrke økonomien. Det fysiske arbeidet vil minke og bli mer fleksibelt, kyra vil få det bedre, da de slipper å stå på bås og dessuten få muligheten til å bevege seg inn og ut som de vil store deler av året. En annen viktig faktor er at brannsikkerheten vil øke betraktelig.
Våren 2013 bestemte vi oss derfor for å starte planleggingsarbeidet mot et slikt nytt fjøs, men med mulighet til å skrinlegge planene dersom forutsetningene endret seg underveis. Vi begynte å skrive timer for å kartlegge hva vi brukte tid på og kom frem til at vi brukte vanvittig mye tid på ting som vi lett kunne eliminere i et nytt fjøs. Vi bestemte oss deretter for å bestille en økonomisk analyse av driften fra Tine og kom ut med svært gode prognoser. Med fortsatt økning i melkeproduksjonen slik vi har hatt siden overtakelsen, kan vi uten problemer håndtere en investering på et nytt fjøs med en økning i besetningen fra dagens 13 (11 pr. desember 2013) til ca. 25 kyr, hvilket igjen medfører en økning av kvote fra 90 000 til ca. 200 000 kilo i året.
I neste innlegg om fjøsplanene skal vi skrive litt om hva slags fjøs vi ønsker oss og litt om møtet vi hadde med en arkitekt her på gården i november 2013.
