Ventetid og fullt kjør!

En litt sliten bonde etter endt økt i fjøset. Foto: Henning Bergersen.

Dette året og ikke minst denne høsten har vært ganske spesiell for oss i Lien. Hedvig har nemlig gått gravid siden mars og hatt et temmelig tøft svangerskap, mens jeg har arbeidet for to personer her på gården.

Hedvig jobbet for fullt helt frem til sjette måned, men måtte da plutselig ta det rolig etter streng ordre fra jordmor. Hun har imidlertid etter beste evne fortsatt å følge med på insiminering, foringsrutiner og annet forefallende, men har ikke kunnet delta aktivt i selve gårdsarbeidet. På tross av denne situasjonen har vi allikevel fått til mye bra i høst. Takket være godt for (med ensilering) og god planlegging melker kyra våre bedre enn noensinne og vi har heldigvis også hatt lite sykdom i fjøset. Kun tre kyr med moderat jurbetennelse denne høsten. Svigermor har hjulpet meg med begge mjølkestellene, mens jeg har tatt dag- og kveldsforingen alene. Totalt har det blitt ca. 10 timer i fjøset hver dag og i tillegg har jeg jonglert min 50 % stilling i kommunal sektor etter beste evne. Det lille som har vært igjen av døgnet har gått med til søvn og diverse husarbeid. Jeg kan ikke si annet enn at jeg nå gleder meg til permisjon fra kommunal jobb, juleferie og bleieskift! Vi er nemlig to dager på overtid i påvente av odelsgutten som skal komme og vi gleder oss veldig.

Hedvig til kontroll på Ringerike sykehus.
Foto: Henning Bergersen.

Vi gleder oss! Foto: Henning Bergersen.

Flekkfrid og Albert - En kjærlighetshistorie

Kveldskos i kalvebingen. Foto: Henning Bergersen.

Fra første stund fant våre to yngste kalver Flekkfrid og Albert hverandre. De tilbrakte sine første timer sammen i nyfødt-avdelingen i kalvehyttene og siden har de holdt sammen i tykt og tynt. Ute på beite diltet alltid Albert etter Flekkfrid og på kvelden sov de sammen i en bylt inne i hytta. Det har de fortsatt med også etter at de kom inn i fjøset. Albert blir liksom aldri helt fornøyd med sovestillingen dersom han ikke har Flekkfrid ved siden av seg. Enkelte ganger legger han til og med frambena rundt henne. Disse turtelduene er nå de to eneste to kalvene som fortsatt får melk, men etter i morgen er det slutt på denslags snadder. Da er de avvent.

Et stort skår i gleden er at disse to blir nødt til å skilles fra hverandre i midten av desember. Da skal Albert få et nytt hjem på en annen gård, sammen med andre oksekalver. Og Flekkfrid skal bli igjen hos oss. Jeg skal villig innrømme at jeg gruer meg til den dagen, men en god trøst er at Albert får leve videre et annet sted, slik også de andre oksekalvene våre har fått gjøre i år, og ikke havner på slakteriet med det første. Men både vi og Flekkfrid kommer garantert til å savne Albert veldig.

Albert dilter etter Flekkfrid i beitet. Foto: Henning Bergersen.

Albert og Flekkfrid. Foto: Henning Bergersen.

Ane Dahl Torp er gått bort

Ane Dahl Torp i hønsegården en fin sommerdag. Foto: Henning Bergersen.

I går måtte vi dessverre avlive vår fine Plymouth Rock-høne Ane Dahl Torp.

For ca, to uker siden fant vi henne i hønsehuset med brukket eller forstuet vinge. Hun slepte den etter seg og så slett ikke bra ut. Etter å ha snakket med diverse hønse-eksperter vi kjenner og mottatt varierende råd, valgte vi å gi henne en sjanse til å bli frisk. Vi plasserte vingen hennes på plass med en nylonstrømpe og lot henne få et eget adskilt område i hønsehuset, slik at hun ikke ble plaget av de andre hønene. Noen eksperter hevder at høner fint kan leve med brukket vinge, dersom den får gro i fred. Og ifølge samme ekspert var 14 dager det som skulle til for at hun ble bra.

Etter et døgn med noe balanseproblemer bedret det seg betraktelig den andre dagen. Hun kviknet til, spiste normalt og beveget seg ganske som vanlig inne på området sitt. Vi begynte å håpe at dette skulle gå bra. Da 14 dager var gått, kom balanseproblemene tilbake og vi valgte derfor å fjerne strømpen for å undersøke nærmere, men vingen slepte dessverre fortsatt langs bakken. Etter et døgn uten strømpe, hvor jeg flere ganger fant henne på ryggen i hønsehuset uten mulighet for å komme seg på beina, besluttet vi å la henne slippe. Vi føler allikevel det var riktig å la henne få en sjanse til å bli frisk.

Ane Dahl Torp er den andre av våre to høner fra genbanken på Hvam som er gått bort. Tidligere i høst fant vi nemlig Sussex-høna Grace Kelly død i hønsehuset. Dødsårsaken er fortsatt noe diffus, men vi tror at et egg hadde satt seg fast inni høna. Den tredje høna vi har mistet var Silkehøna Mini, som døde i våres etter at hun trolig knakk nakken etter et fall fra vagla.

Gjennomkjøring forbudt!

Langs gamleveien har vi satt opp skilt ved innkjøringen til tunet.
Foto: Henning Bergersen.

To veier fører opp til gården vår: Gamleveien, som er bratt og svingete, og som i dag brukes, og i hovedsak eies av våre naboer på Jallen og Tørrisdokken. Selv om denne veien går over vår grunn, har vi kun en liten bruksrett i denne veien. Lysverkene, skogeierne og våre naboer deler resten av bruksretten. Tidligere brøytet og vedlikeholdt svigerfar gamleveien på oppdrag, men har nå overlatt dette arbeidet til vår nabo på Tørrisdokken. Den nye veien opp til gården ble bygget av svigerfar i 1983, da de overtok gården. Hovedformålet var å gjøre det lettere for melkebilen å hente melk hos oss om vinteren. Den nye veien går i mye slakkere terreng og er lettere å vedlikeholde. De to veiene møtes i tunet hos hos.

De siste to årene har vi sett en økende biltrafikk gjennom tunet vårt, både av jegere, turfolk og andre som har fulgt GPS'en og forvillet seg opp til oss. På vinterstid øker trafikken ytterligere, da gamleveien kan være vanskelig å komme opp for våre kjære naboer.

Felles for mange av de som kjører gjennom tunet er rimelig høy fart og det er ikke sjelden vi våkner av at biler passerer rett forbi husveggen på kvelden og natta. Utgangsdøra vår fører dessuten rett ut i tunet og det kan være skummelt for både dyr og mennesker å ferdes ute når biler passerer i høy hastighet. Ikke minst synes vi det er skummelt med tanke på den lille gutten som kommer snart. Vi har nå derfor bestemt oss for å stanse all uvedkommende trafikk gjennom tunet. Veien som svigerfar bygde er nemlig en privat vei og ble bygget til bruk for gården og ikke for alle andre. Og våre kjære naboer har sin egen vei som de selv må sørge for å vedlikeholde, brøyte og strø, slik vi gjør med vår.

Vi har nå derfor, som første steg, satt opp "Privat vei"-skilt i begge ender av veien. I løpet av kort tid skal vi sette opp låsbare grinder på begge sider av tunet, slik at vi fysisk kan stenge den uvedkommende trafikken. Det er ikke spesielt stas å måtte ty til såpass drastiske tiltak, men etter vår mening er det nå blitt helt nødvendig.

Vi har satt opp skilt i bunnen av nyveien. Foto: Henning Bergersen.

Kalvene har flyttet inn

Kalvene nyter sesongens siste dag ute. Foto: Henning Bergersen.

I dag  våknet vi til et skikkelig vinterlandskap med 15 centimeter nysnø og 10 minusgrader. Årets første skikkelige snøfall. Men vi hadde bestemt oss for at kalvene skulle inn i dag, snø eller ikke snø. Riktignok er dette bare en dag seinere enn i fjor, men i 2011 var det ti plussgrader og sol. Man har alltid et ønske om å holde kalvene ute så lenge som mulig på høsten, men man kommer til et punkt hvor nye problemstillinger og utfordringer dukker opp og da blir det (for sin egen helses skyld) veldig fristende å ta de inn. I år har kalvehyttene holdt seg tørre og fine mye lenger enn de gjorde i fjor og årets forbedringer har gjort prosjektet betraktelig enklere. De siste dagene har imidlertid melka i automaten frosset, slik at de to yngste kalvene (som fortsatt ikke er avvendt) ikke fikk melka si og måtte mates manuelt i spann. I tillegg har drikkevannet frosset og slangen vi fyller på vann med var også frosset. De siste dagene har jeg måttet bære drikkevann i mjølkespann opp til hyttene. På toppen av det hele virker de elektriske gjerdene svært dårlig i ti minusgrader og med all snøen er det heller ingenting for kalvene å beite på. Alt i alt ble det såpass mye ekstrarbeid og problemer at det nå var på tide å få kalvene inn i fjøset til de andre dyra. Med en høygravid Hedvig som ikke kan gjøre stort, ble det en slitsom oppgave for oss begge, men svigermor hjalp heldigvis til det du kunne. Etter to timer med til dels kraftig strev var alle kalvene inne i fjøset. Der fikk de vann og mat, og i løpet av få dager skal den tjukke (og temmelig møkkete) pelsen klippes for vinteren. Årets kalveprosjekt er dermed avsluttet etter akkurat tre måneder (minus en dag). Og det er jammen godt!

Siste rundballforing ute. Foto: Henning Bergersen.

Endelig inne, og maten smakte akkurat like godt der.
Foto: Henning Bergersen.

En fornøyd liten oksekalv. Foto: Henning Bergersen.

Sånn ser det ut etter tre måneder i kalvehyttene. Litt vått og grisete,
men langt bedre enn i fjor. Sagflis som underlag har  fungert
kjempebra. Foto: Henning Bergersen.

Stillheten har senket seg over kalvehyttene. Seinere i uka skal hyttene
ryddes og tømmes for vinteren. Foto: Henning Bergersen.

Full jubel i nytt beite

Full jubel! Foto: Henning Bergersen.

I går slapp vi endelig kalvene ut på det største beitet. Inntil nå har de gått i tre forskjellige mindre beiter, men nå har de spist opp alt gresset der og vi syntes det var på tide å slippe de skikkelig løs. Det var svært populært. Ikke bare fikk de tilgang til det som er igjen av grøntfor på gården, men de kunne også løpe som gale. Og det gjorde de.

Det begynner imidlertid å nærme seg tiden for å flytte kalvene inn i fjøset for vinteren. I fjor tok vi de inn 28. oktober, men dersom snøen holder seg unna, håper vi i år å kunne la de bo ute til etter 1. november.

De eldste oksekalvene må imidlertid inn i fjøset om kun få dager, da vi i år skal selge de "til liv", som det heter. Det betyr at de ikke skal slaktes i 6 måneders alder, men i stedet skal få leve i et helt annet fjøs til de er 19 måneder gamle. Det betyr forhåpentligvis også at de får gå uten en sommer til, eller i det minste bo i et løsdriftsfjøs der de kan gå fritt omkring sammen med andre okser. I år har vi bare fire oksekalver, men desto flere kyrkalver. De kyrkalvene vi ikke kan beholde, skal også selges "til liv" og blir etterhvert melkekyr på andre gårder. Dette er det første året vi ikke sender kalver til slakt og det føles ganske bra, selv om vi aller helst ville beholdt alle hos oss. Uansett: Her er en liten stemningsrapport fra gårsdagens beiteslipp.

Stor stas med nytt gras. Foto: Henning Bergersen.

Oksekalven Albert dilter bestandig etter minstemann Flekkfrid.
Foto: Henning Bergersen.

Løping er gøy! Foto: Henning Bergersen.

Beiting for alle penga! Foto: Henning Bergersen.

Det er god plass i det store beitet. Foto: Henning Bergersen.

Albert koser seg. Foto: Henning Bergersen.

Første kvige inne

Lynet koser seg inne etter nesten 6 måneder på beite.
Foto: Henning Bergersen.

Det har vært noen hektiske uker for bonde Bergersen. Med gravid kone og 150 % stilling på og utenfor gården blir det jobbing stort sett døgnet rundt. Derfor mangelen på oppdateringer i denne bloggen. Men jeg håper det vil bedre seg noe utover høsten.

Lynet er første kvige inne i år. De fire andre kvigene (Kari, Rosita, Roslin og Liaros) går fortsatt ute i det øvre beitet, De går aleine om natten, men sammen med de andre kyra om dagen. Kvigene våre har nå gått ute døgnet rundt siden 29. april, først i beitet her på gården sammen med kuene, deretter ca. tre måneder på sommerbeite på Grangard og siden 25. august har de beitet her på gården. I dag tok vi imidlertid første kvige inn til inseminering og i løpet av de nærmeste dagen følger de fire andre etter. Kvigene skal selvfølgelig få være med kyra ut på beite på dagtid, men skal tilbringe natten inne. Kyra går nemlig fortsatt ute på beite de dagene været tillater det og det håper vi å fortsette med til ut i november. Det er riktignok en del ekstra jobb for bonden, men veldig bra for kyra. I fjor tok vi inn de første kvigene til insemminering 14. oktober, så i år har de fått ennå lenger beitetid.

Røa og Hjertros, med Lynet i bakgrunnen. Foto: Henning Bergersen.